Det er noe jeg ikke fortalte familien min før jeg ble 30 år. Det var for vondt og flaut. Jeg skammet meg. Det jeg fortalte den romjula var at jeg ble mobbet og behandlet dårlig på skolen/i oppveksten. Det er ikke den alvorligste typen mobbing, men fortsatt nok til at det fikk følger for meg. Selv den dag i dag. Jeg ble uten grunn banket opp på veg hjem. På hjem fra barneskolen gikk venninna mi og jeg forbi en vi kjente til fra før. Han syklet og jeg spurte om ham om han hadde fått ny sykkel. Da kom han i full fart bort til meg og slo meg kraftig i tinningen. Jeg klarte å la vær å gråte. Etter 5 minutter, da vi nesten var hjemme, kom han nok en gang i full fart, skrenset foran meg. Detvar tydeligvis ikke nok å slå gang. Så jeg fikk nok en hard smell i tinningen. Om du tror at digital mobbing ikke fantes på 90-tallet, tar du feil. En torsdag ettermiddag på vei til korpsøving fikk jeg en sms fra klassevenninner. «Di navla bitch» hele kroppen stoppet. Hvorfor sendte de meg en slik melding? Hvordan kan en egentlig være bitch når en er en rolig og sjenert10 åring?
Mobbing finner en overalt. Fra barnehage til aldershjem. Det finnes kanskje ikke et fasitsvar på hva det er. Jeg tenker at så lenge noe er bevisst gjort mot en person og det oppleves som vondt for offeret, går det under mobbing. Mobbing finnes overalt. Uansett når og alvorlighets grad, er det utrolig vondt. Mobbing skjer stadig vekk i barnehager og grunnskolen. Det er mer forståelig da barn ikke er ferdig utviklet moralsk. Men jo eldre en blir desto styggere er det. Ungdommer og voksne vet hva de gjør, de vet at det er galt og sårer. Da er det rett og slett uakseptabelt. Ingen unnskyldning. Uansett alvorlighetsgrad og lengde på mobbing, gjør slike opplevelser utrolig vondt. Jeg har 3 episoder som sitter så fast at jeg ikke kvitt den følelsen den ga meg.
Uansett generasjoner, tror jeg det er en ting alle har opplevd.- gy,timer. Laginndeling av lag. Læreren deler klassen i lag og så er det alltid en person som sier «kan jeg få bytte lag?», blir sur når en bommer eller ikke får det til. Så javel! Ikke alle på laget ditt er like sportslige flinke. Men er det ikke derfor vi har gym? For å bli bedre? Dette er en av grunnene til at videregående ble en befrielse. Ingen sukka og ville bytte lag. Ingen ble irritert og klaget over at noen bomma på mål. Det var mer «godt forsøk, neste gang klarer du det!» Denne «lagklaginga» skjønner jeg ikke hvorfor lærerne ikke slår hardt ned på. Selv om det ikke er direkte mobbing som sådan, men innerst inne gjør det faktisk vondt. Du er ikke god nok. Jeg opplevde et lignende tilfelle under konfirmasjonstiden og som stakk enda hardere og djupere. Alle konfirmanter og foreldre på slep skulle gå ut på pengeinnsamling, og ble delt inn to og to. Da jeg og «bøssemakkeren» min ble ropt opp, sa makkeren min høyt «kan jeg få gå med noen andre?». Jeg ville bare synke i jorden. Alle konfirmanter og foreldre hørte at jeg ikke var bra nok. Den innsamlingsturen, som i grunnen var, la oss innse det, ikke det gøyeste som fantes, ble ikke et hakk kjekkere eller behagelig. Jeg gikk sammen med en som tydeligvis ikke likte meg.
Da en elev på ungdomskolen døde ble det holdt en minnestund, og jeg gikk selvfølgelig i den av respekt. Noen dager senere fikk jeg høre at noen av elevene i den klassen ikke likte at jeg kom. Jeg var ikke velkommen tydeligvis. Hvordan skal en tolke det på en positiv måte?
Det som har gjort mest vondt av alt er fra et friminutt på ungdomsskolen. Jeg satt oppå pulten min alene. Venninnene mine som hadde plass på pultene nærmest meg var sikkert ute. En gutt rullet matpapiret eller posen og prøvde å treffe søppelbøtta ved vasken like ved pulten min. Etter noen kast hvor han bommet traff han meg. «Jeg traff søppelet likevel», sa han og kompisene lo. Jeg har aldri følt meg så lite verdt og ynkelig som da. Ingen stod opp for meg. Ingen sa at slik er ikke greit å si. Ingen brydde seg. Dette sa virkelig hvor verdiløs jeg var. Sammenlignet med søppel.
Å bli utestengt av venner er en ting som sier hvor mye du er verdt. Etter videregående skole ville jeg og noen venner på surfeskole. Vi kikket på aktuelle datoer. Det var en helg i løpet av sesongen jeg ikke kunne. Og akkurat på den helga bestemte vennene min å gå på surfeskolen. Uten å fortelle det til meg. «Snakkes i morgen da» sa den ene. Jeg lurte på hva som skjedde i morgen. Jo, de skulle surfe. Følelsen av å ikke bli inkludert, fikk meg til å føle meg ikke bra nok til å få være med dem. Sviktet, utestengt. Det var flere ganger under ungdomstida jeg ikke ble invitert. Ikke inkludert. Måtte bare høre om interne ting fra gjengen. Husker en gang på grunnskolen vi skulle skrive stil. Jeg skrev en historie om ei jente som ofte ble utestengt og ikke var en del av gjengen. Dette gjorde jeg med ett håp om at læreren skulle skjønne at det var en sann historie, og at jeg var jenta i teksten.
Litt av poenget med dette innlegget er å formilde at mobbing/utestenging faktisk kan, og gjør ofte skader. De er ikke synlige, men er like ekte og vonde. Alle mine episoder har gjort at jeg er veldig usikker på meg selv og fått dårlig sjelvtillit. Tror at ikke jeg er god nok. Disse følelsene fra ungdomstida har internalisert seg. Jeg er ikke god nok, jeg er ikke flink nok. Skjer det noe feil tenker jeg automatisk at det er jeg som er problemet. Ikke situasjonen, men meg. Dette kom veldig til uttrykk i fjor da jeg var så dårlig av cellegifta. Det var jeg som ikke var flink og sterk nok. Alle andre klarer det bedre. Jeg får så vondt av å tenke på hvor stygg og streng jeg var med meg selv disse månedene. Når det gjelder mobbinga blir jeg ikke trist av selve mobbinga, men det knuser hjerte mitt å tenke på hvor forferdelig jeg hadde det inni meg akkurat da.
Depresjon er også tabu. Du snakker ikke om at du har depresjon. Av en eller annen grunn er dette skambelagt. Hvorfor det??!! Det er ikke noe en velger, på lik linje som epilepsi, brukket ben osv. Jeg visste ikke at depresjon var noe man ikke snakket om før jeg selv fikk det etter operasjonen min. Selvfølgelig var jeg deprimert. Jeg tror alle ville vært det i min situasjon. Jeg skammet meg ikke ett sekund, og tanken på ikke å fortelle at jeg hadde depresjon streifet meg ikke i det hele.
Mange dager var bekmørke, Jeg ville/orket nesten ikke stå opp om morgenene. Heldigvis hadde jeg rehabiliteringstrening om formiddagen, så jeg måtte stå opp. Om kveldene ville jeg bare være hjemme og se på tv. Å treffe venner orket jeg ikke. Ville ikke. Det føltes ikke trygt eller gøy. Jeg var nok mest redd. Møtte jeg folk og de lurte på hvordan det gikk med meg sa jeg rett ut, uten å nøle, «joda det går greit, men jeg er deprimert». Noen ble litt satt ut da jeg sa det. Hva skal en svare da liksom?
På de mørkeste dagene, da jeg ikke så enden på depresjonen, måtte mamma hver gang dra metaforen om at depresjon er som himmel full av mørke skyer. Innimellom dukker et lite glimt av blå himmel fram. Denne blå flekken minner en om at himmelen over skyene er blå, og at den blå åpningen med tiden ville bli større og større og depresjonen ville forsvinne. Viktig å presisere at min depresjon skyldes et traume og kan ikke sammenligne alvorlig depresjon.
At en har depresjon betyr ikke at det er noe gale med en, men en har kanskje gått gjennom noe tøft, vært sliten over lang tid, eller er født med det. Akkurat som folk blir født med andre sykdommer.
Jeg kan fremdeles få noen tunge dager. Dager som er mørke og jeg er bare tom og lei. Ser ikke den blå himmelen. Det er veldig drit, men jeg vet at bak skyene skinner sola. Jeg må minne meg på at depresjon og tunge dager og mørke skyer går over til slutt. Da sprekker de mørke skyene opp, og den blå himmelen åpenbarer seg.
Nå for tiden sliter jeg med noen anfall som vi ikke vet hva er. De er ekstremt ubehagelige og ser og høres forferdelig ut, i følge de som ser på.
Noen ganger er de så store at jeg får problemer med å puste. Er det angst eller epilepsi? Alle legene heller mot angst. Det er jo slett ikke rart. I de 10 årene jeg har vært syk er det ikke èn eneste psykolog som har nevnt ordet «sorgbearbeiding. Ville det ikke være naturlig at en 20åring trenger psykisk hjelp til å takle at verden raser under seg? At livet jeg hadde og planene forsvant på 1 sekund. For meg har dette vært utrolig vanskelig å håndtere. I begynnelsen sa en psykolog at jeg bare måtte akseptere det. Er det en selvfølge at en som plutselig får en alvorlig sykdom og bli lam, skal våkne om morgenen og si «jepp, nå er jeg over det som har skjedd. Drit i det. Trenger ikke være trist»? Det var først nå på fredag at psykologen min på jdps skjønte at jeg virkelig trenger sorgbearbeiding (etter litt press fra sykehuset) Jeg sliter så med at jeg ligger milevis bak andre jevnaldrende. Jeg har ikke høyere utdanning, jobb eller egen familie, og det verste er at jeg fortsatt bor hjemme hos mamma og pappa. 30åringer skal ikke gjøre det. Alt dette gjør at jeg ikke går på klassereunions. Orker ikke tanken på det. Gråter av tanken på det. Med all den dårlige selvtilliten jeg har pådratt meg under skoleåra ser jeg på meg selv som mislykket. Ikke god nok. Jeg har ikke oppnådd det andre klarte.
De siste 10 årene har jeg vært min største fiende. Rakker ned på meg selv. Jeg mistenker at jeg hadde vært snillere mot meg selv hvis jeg ikke hadde blitt mobbet, plaget og utestengt i oppveksten. De som mobber (bevisst eller ubevisst) tenker nok ikke på konsekvensene av handlingene. Der og da er nok meningen å såre. Men tenker de på de langsiktige konsekvensene? Sårene som blir til stygge arr.
Litt av grunnen til at jeg skriver dette at folk må slå hardere ned på mobbing. Lær barn og unger at slikt er fullstendig uakseptabelt. Det er ikke offerene som skal skamme seg, men mobberene
En liten statusoppdatering om min helsesituasjon. Denne uken fikk jeg svar på MR. Svulsten er i hovedsak stabil, så cellegifta har virket. Det har likevel vokst tre plasser. Verden rakner litt. Det positive er at de flekkene jeg fikk strålet i fjor høst er helt borte. Når jeg har tatt gammakniv før, har det som har vokst krympet, men nå altså 7 mm borte. Gammakniv fungerer veldig godt på meg, så derfor vil legene på Haukeland behandle den nye veksten med gammakniv. I løpet av 3 uker.
Jeg mister fullstendig håpet og troa på at ting noen gang vil bli bra igjen. Hver eneste gang formen begynner å bli noenlunde god og jeg er på en oppadgående form, kommer det nytt drit.
Oda
Ta livet tilbake 