10 år

Det er knapt til å to at det er hele 10 år siden jeg ble lam. Jeg husker det som om det kun er et par år siden. Noe av dagene etter operasjonen er litt varierte, da jeg var i en nærmest konstant neddopa av store mengder smertestillende som kunne slått ut en stor mann.

2 uker etter «oppdagelsen»- av svulsten måtte jeg til Haukeland (på 22årsdagen min, en absurd bursdag) for nærmere undersøkelse med litt mer avansert og presis MR. Her fikk jeg også møte nevrokirurgen som skulle operere meg. Da jeg hilste på henne tenkte jeg at hun var ikke en typisk kirurg. Hun var liten og så ung ut. Litt stereotyper på kirurger her, merker jeg. Da vi var inne på kontoret var jeg i en helt annen verden. Jeg var så redd at hjernen klarte ikke høre etter. Klarte ikke ta innover meg at dette gjaldt meg.  Det jeg husker, er at jeg «sonet» ut og var sikkert grønn i ansiktet siden kirurgen spurte «Går det bra?» jeg svarte «nei, dette er jo ikke akkurat gøy». Mot slutten av møte lurte mamma og jeg ca. når hun tenkte operasjonen ville bli. Det var viktig for meg at det ikke ble før juli slik at jeg fikk gå i bryllupet til venninna mi. Kirurgen ville vente til det var ferieavvikling for da var det ikke så fullt på avdelingen og mer ro, og fram til da fikk hun også satt i sammen det beste teamet. Jeg fikk lov til både bryllup og reise på ferie til bestemor og bestefar. Etter en uke eller så ringte kirurgen med operasjonsdato. Mamma snakte med henne på kjøkkenet mens pappa og jeg satt redde og bekymra i stua. Plutselig hører vi «24.juli», «det må være et godt tegn. Er bursdagen til pappa (min avdøde farfar)» sa pappa, fra dette punket gikk jeg konstant vond klump i magen, var apatisk, orket ikke tanken på dette. Jeg var redd for å miste syn, hørsel og ikke aller minst dø.

En liten stund senere snakket mamma med kirurgen min igjen for å få litt mer svar. Jeg klarte ikke å være i samme etasje. Jeg ville ikke høre noe. Så jeg gikk opp til 2 etasje. Mamma kom og fortalte meg at kirurgen hadde sagt at jeg ville verken bli blind, døv eller hjernedød. Det lå en helt annen plass i hjernen. Jeg kunne derimot bli lam i 2 uker- 3 måneder. «pytt pytt» tenkte jeg. Det skulle jeg takle så lenge det andre ikke skjedde. Det mamma ikke fortalte meg da var at dette var en svært risikofylt operasjon, da det gikk en blodåre gjennom svulsten. De visste ikke hvor den lå, og hvis hun traff den under operasjonen, ville jeg få en massiv hjerneblødning som jeg ikke overleve. Mamma sa ikke dette til meg for ikke å gjøre meg mer redd enn jeg allerede var. Hun sa det heller ikke til de andre i familien, de var også redde. Hun sa det til de på et tidspunkt, men pappa og Ole Morten klarte ikke ta det inn over seg. Så da endte det med at mamma gikk med den frykten alene hele tiden før og under operasjonen. Stakkars mamma. Jeg får så vondt av dette.  Den dama er sterkere enn hun har godt av.

Da vi var på ferie merket jeg at Ole Morten var så rar så jeg spurte hva som var galt «Jeg er redd for hva som vil skje» svarte han. «ikke si det! Jeg orker og vil ikke snakke om det» sa jeg fort for å få slutt med dette emnet. Hvis andre er bekymret og redde bli i hvert fall jeg bekymra. Dette angrer jeg veldig på. Selvsagt burde jeg ha hørt på han slik han slapp å gå rundt med denne byrden aleine.   På ferien var vi innom Røros. Jeg sa til mamma «du må ta bilde av meg når jeg hopper. Det kan bli lenge til neste gang»

 
Mari skulle reise til Canada rett før og under mitt opphold på Haukeland. Hun ville ikke reise da hun heller ville være med meg til Bergen. Dette fikk hun ikke lov til av mamma, pappa og meg. Hun ville ha det bedre i Canada, et helt anet kontinent enn meg. Dessuten var det ingenting hun kunne gjøre der med tanke på selve operasjonen. I ettertid skulle jeg ønskt at hun var med. Det mamma gjorde for å kunne ta meg ut i frisk luft i rullestol med beskyttelse for hode innebar fryktelig stygg bekledning av hodet. Mari skulle gjerne vært med som kleskonsulent. Dagen Mari reiste prøvde jeg å berolige henne ved å si » så lenge jeg overlever operasjonen er ikke svulsten problem!»

Dagen før operasjonen måtte jeg nok en gang møte opp på Haukeland for ny helsekontroll. Hjelpekirurgen fortalte litt om hvilke skader jeg kunne få etter operasjonen, som f.eks miste sidesyn. Under møte spurte han meg «gruer du deg?» Verdens dummeste spørsmål noen sinne. Selvfølgelig grudde jeg meg. Det siste jeg husker før jeg ble operert er at sykepleieren la et varmepledd over meg oppå operasjonsbenken. Operasjonen varte fra 07 om morgen til kl 17. Det første jeg husker etter operasjonen var at noen spurte «hva heter du?».   «Så Jækla vanskelig det er å snakke da» tenkte jeg. Det var som jeg hadde en død fisk i munnen. Jeg klarte å mumle fram et svar. Samme problem på spørsmålet «hvor er du?» Da de spurte det siste spørsmålet «vet du hvorfor du er her?» ga jeg opp å snakke så jeg pekte på hodet. Så husker jeg senere at mamma ville ta bilde av meg på oppvåkningen. Jeg tenkte at dette gikk vel bra så jeg fyrte til med en tommel opp der og da skjønte jeg ikke hvor dårlig jeg var. Senere den dagen fikk pappa og Ole Morten å komme på besøk. Jeg klarte ikke snakke, så jeg tok hånda til Ole Morten og skrev orda «what dosent kill you, makes you stronger». Dagen etter ville kirurgen se hvordan lammelsen var. Jeg var helt lam. Ansiktet «hang og jeg kunne ikke bevege meg noe på venstre side. Kirurgen var redd for at dette var nervebrudd og permanent. Da jeg plutselig  rikket på en tå, var det en enorm lettelse og glede for kirurgen og mamma. Det var nervekontakt, da kunne jeg bli bedre.  Samme dag skulle fysioterapeuten ha meg opp og stå med en prekestol. Tror ikke at jeg var særlig hyggelig og medgjørlig da. Akkurat da var han verdens mest irriterende og plagsomme person. Var det virkelig nødvendig å terrorisere meg nå?

Det er to ting spesielle ting som gjentok seg ofte, som jeg husker ekstra godt er orda «Oda! Oda!, nå må du tygge». Mamma stod for matinga av meg. Problemet var at jeg sovnet mellom hvert tygg.

Mamma fôra meg med egg og yoghurt for at jeg skulle få i meg den næringa jeg trengte. Jeg klarer ikke den dag i dag å spise hardkokte egg forbinder det med operasjonene.  Smertestillende ble lagt oppi yoghurten, slik at den skulle bli lettere å svelge. Det andre jeg husker altfor godt er da de tre musketerer som var med meg skulle ha meg med på tur ut for å gi meg litt frisk luft. Vi fikk låne en rullestol med nakkestøtte. Jeg er fortsatt overbevist om at de prøvde å trille meg på de mest ulente veiene, som f.eks brostener. Det gjorde så ekstremt vond i hode og nakke da de trillet over en humper. De hevder de prøvde å gå på de veiene som var best og uten humper. Jeg tror dem ikke. Hunden vår, Pippi var selvsagt med til Bergen. Jeg ville gjerne møte øyenstenen min. Da vi møttes kjente hun meg ikke igjen. Jeg sa navnet hennes slik hun skulle skjønne det var meg. Jeg hadde knapt stemme. Den ble en svak og nærmest hviskende «Pippi». Hun reagerte ikke. Det knuste hjerte mitt.

I løpet av oppholdet mitt måtte jeg selvsagt gå på do og dusje. Jeg besvimte nesten hver gang på veien bort til badet og inne på badet. Da jeg hadde vært på do måtte jeg si de mest ydmykende orda i mitt liv. Jeg grudde meg så for å si «Jeg er ferdig» Jeg hadde jo ikke sjans til å tørke meg selv. På grunn av all dustete og barnslig tull fra folk om folk som sier disse orda, gjorde at jeg følte meg som verdens minste person. Dette er en av grunnene jeg virkelig hater at folk sier disse orda på tull. Det er ikke verdens høydepunkt å måtte få andre til å tørke seg i rumpa.

Jeg vet ikke når jeg skjønte at jeg var lam.  Det jeg husker fra tiden jeg ikke skjønte jeg var lam, er at en kveld jeg hadde lagt meg bestemte jeg for å legge meg med hode i fotenden uten å sei ifra. Jeg kom meg opp i sittende stilling og skulle legge meg ned. Og da måtte jeg jo støtte meg med den venstre armen. Men den funket jo ikke og den tanken streifet ikke meg. Dermed vippa jeg over ende og smalt hode i sengegjerdet. «au» ropte jeg. Mamma kom i full fart ut fra badet, og ble skrekkslagen og ringte etter sykepleierne som også fikk panikk. hvilken skade hadde jeg nå påført meg, hvor alvorlig var dette? Dagen etter kom kirurgen på nytt besøk. Mamma fortalte hva som hadde skjedd. Første kirurgen sa var. Så bra! Du har snudd deg» det var ikke noe problem med tanke på kraniet og det opererte. Nå tenker jeg at jeg virkelig skjønte at jeg var lam. Dette hadde jeg ikke tid til. Uten at noen visste om det lå jeg og trente benet under dyna. Trakk benet fram og tilbake. Jeg ville jo løpe halv maraton. En stund etter ble det nok ett legevisitt. Kirurgen ville sjekke benets tilstand.  Hun Løftet foten og ba meg presse nedover. Jeg hadde jo trent så dette var jo ikke et problem, Jeg trykket ned foten med full kraft. Kirurgen ble skuttet bakover av styrken og delvis sjokk. Jeg frydet meg. Da måtte jeg innrømme at jeg hadde trent.
2.august, etter å ha tatt ut stinga skulle jeg overføres til SuS. Flere dager før antatt. På vei inn i ambulanseflyet måtte vi vente. Jeg ble stående 5 minutter på egne ben. Mamma, som jeg støttet meg på, fikk nok en lykkerus. Dette var en enorm prestasjon.

Oppholdet på SuS gidder jeg ikke skrive om. Dere har lest mer enn nok nå.

Oda