Jeg tror mitt beste verktøy de siste åra har vært humor. Ikke ta seg selv så høytidelig. Helt siden jeg ble innlagt i 2012 har jeg tullet med sykdommen og situasjonen min. Jeg føler det avvæpner situasjonen og ufarlig gjør det. De sekundene og minuttene det tar å komme på en spøk eller en morsom kommentar, er gull i en ellers tung dag. Jeg tror at det hjelper familien min også. De trenger å le oppi all bekymringene. Å tulle er noe jeg har drevet med hele livet, og jeg elsker det. Når jeg tuller vet familien at jeg er meg selv. Sykdommen har ikke forandret den jeg egentlig er.
Galgenhumor er gull. «Jeg tror ikke jeg hadde dødd av en slik operasjon», sa Mari, etter noen uker etter jeg kom ut av sykehuset. «Du hadde dødd da du fikk diagnosen, du!» repliserte jeg raskt. Hele bilen lo. Mine kjappe replikker var intakte.
Spøkene og tullingen kan gå litt vel langt. Et eksempel på det, skjedde noen uker før operasjonen min. Mamma, pappa, Ole Morten og jeg var på ferie hos bestemor og bestefar. Mari hadde reist på ferie til Canada. Så kort tid før operasjonen grudde jeg meg ekstremt mye. Jeg var livredd for alt som kunne skje. Miste syn/hørsel, dø, eller bli hjernedød. En dag da alle satt ute for litt ettermiddagsmat, lå jeg og hvilte oppe på soverommet. Da kom jeg på en brilliant ide. En spøk selvsagt. Jeg gikk ut til de som satt ute og koste seg. «Jeg skal lure Mari» sa jeg med et smil om munnen. «Jeg skal late som om jeg har mistet hukommelsen etter operasjonen». Der og da føltes dette genialt. Jeg koste og gledet meg. «Nei, det kan du ikke gjøre!» sa de andre. «Jo det skal jeg! Og dere får ikke si noe. Ikke før eller etter operasjonen» Jeg hadde bestemt meg. Ingen fikk eller kunne snakke meg ut av det. Den lille gleden måtte jeg jo ha etter det jeg skulle gjennom. Jeg planla å ringe Mari etter operasjonen og late som jeg ikke husket. Maris skrekk og bekymring, streifet meg ikke. Ingen får si noe om hvordan det gikk, befalte jeg. Jeg fikk dem til å love. Veldig motvillig gikk de med på det.
Da jeg våknet etter operasjonen og mamma fikk slippe inn på oppvåkninga, fant hun meg med kuleøyne som rullet bakover og stirret i kryss i taket, jeg var lam i halve kroppen og sykepleierne var fryktelig bekymret fordi de ikke fikk kontakt med meg. Da mamma snakket til meg kviknet jeg plutselig til, viste tommelen opp, og klarte så vidt å forme ordene: «Jeg skal tulle med Mari». Mamma ble lettet. Jeg var fortsatt Oda og personligheten min var der. Hun forsto at det var denne spøken som kunne holde meg oppe. Ute av overvåkningen og på eget rom skulle vi snakke sammen på Skype. Mari fortalte om ferien sin. Ho fortalte et eller annet om søskenbarnet vårt, Evy. Nå var tiden inne. «Hvem er det?» spurte jeg. Jeg frydet meg. Dette var virkelig morsomt. Vi kom oss videre i samtalen. Hun snakket om hunden vår Solan, som vi måtte avlive rett før vi reiste til Bergen. «Hæ? Er Solan død?» sa jeg meg med trist stemme. Jeg nailer jo denne spøken. Vi la på etter hvert. De andre hadde jo lovet ikke å avsløre dette. Mari ringte mamma flere ganger, og mamma syntes dette var fælt. Men ho kunne ikke avsløre meg. Så hun sa gjentatte ganger: «Du er den utvalgte, Mari. Du vet Oda elsker å tulle». Mamma tenkte at Mari ville skjønne utfra disse indirekte orda at jeg tullet med henne. Mari skjønte ikke dette, og ble derfor veldig bekymret. Hun ringte Sondre for å høre om han hørt noe. Det hadde han selvsagt ikke. Dette pågikk alt for lenge, og ødela nok ferien til stakkers Mari. Jeg angrer skikkelig på spøken min, og jeg burde ha hørt på familien min om ikke gjøre dette. Etter dette har jeg lovet dyrt og hellig at jeg aldri, aldri skal gjøre noe slikt igjen. Så fort jeg er på sykehuset av en eller annen grunn, får MR-svar, eller behandling, sender jeg melding til familien så fort jeg kan. sannheten selvsagt.
Da jeg var innlagt på Lassa for rehabilitering, og måtte sitte i rullestol, var mamma redd for at jeg og rullestolen skulle bli bløte, da hun trillet meg på tur i regnet. Hun kom på at en poncho ville beskytte både meg og rullestolen. Det finnes jo ikke ponchoer som er til rettelagt rullestoler, så mamma kom på en «god» ide. Hun kjøpte kamuflasjetrekk som hun pakket/dekket meg og rullestolen med. Jeg hatet hvert eneste sekund og ble ekstremt flau da vi traff på folk. Jeg ville bare synke i jorda. Det hadde for så vidt ikke gjort noe – jeg var jo tross alt kamuflert. En dag da mamma pakket meg og rullestolen inn slo humoren til. Jeg fikk mamma til å ta bilde av meg, og la det ut på familiechaten med teksten «rolling stone(s). I det minuttet jeg kom på dette og fikk mamma og pappa og resten av familien til å le høyt, forsvant det flaue og triste inni meg. Det gjorde dagen min, og jeg vil tro det løftet humøret litt for resten også. Dette var jo gull – årets beste bilde.
Da jeg i 2015/16 mistet håret mitt etter strålinga var det tydelig at jeg kom til å miste mye mer enn jeg trodde. Så hvorfor ikke bare få det overstått, så slipper hodeputa og madrassen i senga mi se ut som at en yeti har sovet der. Jeg begynte å rive ut hår. Det som gjorde situasjonen litt bedre var å dra det ut foran Mari, som syntes dette var grusomt. Stakkars Mari, hun har virkelig blitt et offer for min humor.
En kveld så jeg at jeg begynte å bli skallet oppå hodet., poppet en passende kommentar fram. Jeg tok bilde av den hårløse issen, snappet det med teksten «Oda Baldwin». Et passende etternavn i denne situasjonen. De sekunda gjorde kvelden litt lettere. Jeg fikk meg selv til å humre og de jeg sendte det til, til å le.
Humor er så viktig og befriende i vonde situasjoner. Det er lite som ikke kan tulles med. J. Men jeg opplever at det er forskjell på om jeg og familien og andre tuller med sykdommen min, enn om folk rundt meg tuller med den. Når andre gjør det føles det som de ler av meg, ikke med meg, og det gjør vondt. Sykdommen min er et sårt tema. Men når jeg tuller med den avvæpner jeg den. Jeg står ikke i en gapestokk til spott og spe
Så en oppfordring til alle: LE! Til og med i de verste situasjoner. Etter all latter og humor de siste årene, vil jeg tro at humoren har fått kompensert for det cellegiftkurene måtte ha gjort skade på.
Oda
Ta livet tilbake 