Fastbrent minne

For 10 år siden ble livet mitt snudd opp/ned og 180 grader rundt. Det var også flere som fikk livene sine satt på hodet. Når en er syk er det ofte de som får oppmerksomhet og omtanke. De rundt blir kanskje lettere glemt, i skyggen av den syke. Familien min hadde det også grusomt den dagen 7.juni 2012. Jeg har ikke selv orket å høre hvordan de hadde det. Jeg har hatt nok med selv. Vi har selvsagt snakket litt om det, men bare overfladisk, da det å snakke skikkelig om det gjør at jeg, og da får jeg lett angst. Men nå etter 10 år, syns jeg det er på tide at familien får si hvordan de hadde det den dagen. Mamma, pappa og lillebror Sondre husker bare bruddstykker, for de har fortrengt hele dagen.

Først vil jeg fortelle hva som faktisk skjedde:

7.juni. Jeg hadde for 3 dager siden blitt ferdig med siste eksamen 2 året på bacheloren min, og dagen etterpå skulle Ole Morten og jeg reise på ferie til Mallorca. Dagen begynte jeg med at jeg pakket ferdig kofferten min, før jeg tok en gruppetrening på treningssenteret.  En liten stund etterpå hadde jeg en time hos kiropraktoren min for å fikse den stive ryggen min etter all eksamenslesingen. Jeg kjørte bort og parkerte ved rådhuset på Bryne, på den andre siden av veien. Da det var min time, gjorde vi som vanlig. Kiropraktoren kjente på ryggen. Fant selvfølgelig en låst rygg. Vi begynte på den liggende benken. Han knakk, og den delen falt på plass. Deretter skulle jeg på «vippebenken». Jeg gikk bort til den, men før jeg kom helt fram, var det som om noen slo meg skikkelig høyre side i hode og det gikk en slags bølge gjennom hele høyre side. Jeg tok umiddelbart hånden opp til hodet der det smalt. Jeg holdt på å falle over ende. Heldigvis var kiropraktoren oppmerksom, og kom raskt til unnsetning og grep tak i meg før jeg gikk i gulvet. Da jeg kom til meg selv igjen var jeg livredd. «Hva skjedde», spurte kiropraktoren. «Jeg vet ikke», svarte jeg. Jeg var livredd. Kiropraktoren ledet meg bort til den liggende benken, og fikk lagt meg ned på den. Jeg ringte mamma, som jobbet i gaten ovenfor. Ikke noe svar. Jeg prøvde igjen og igjen, men ingen svarte. Jeg ringte pappa. «Det skjedde noe hos kiropraktoren og jeg ligger på benken, Kan du komme?», sa jeg redd. Han skulle få tak i mamma. Kiropraktoren spurte om jeg hadde noen sykdommer, som f.eks krystallsyke. Nei, var jo helt frisk. Aldri vært syk. Knapt hatt influensa. «Og jeg som skal til Mallorca i morgen. Typisk» sa jeg. Etter en stund kom mamma snikende inn døra. «Det tok jo bare en evighet», sa jeg til henne. «Kom så raskt jeg kunne», svarte hun. Jeg ble liggende ei lita stund, vettskremt. Etter en stund sa jeg «jeg kjenner meg rar». Det er det siste jeg husker fra timen hos kiropraktoren. Rett etter fikk jeg epilepsianfall, typen gran mal (krampeanfall). Kiropraktoren ringte etter ambulanse. Det neste jeg husker er fra SUS. Jeg har to minner, men vet ikke hvem av de som er først. Jeg husker mamma sa hviskende til meg, der jeg lå bak skjermbrett. «Du ligger på rom med Erik Thorstvedt». Jeg forstod ikke helt hva hun sa, men så hørte jeg stemmen hans, og da skjønte jeg det. Det andre jeg husker er legen si «vi tror du har hjernesvulst». Verden stoppet. Det ble helt stille i rommet. Ingen pustet, eller blunket med øynene. Jeg burde gråte, men jeg fikk det ikke til. Da jeg summet meg, sa jeg at den måtte vekk. Bare få den vekk! Jeg har fått fortalt at jeg hadde grått. Dagene etter husker jeg bare bruddstykker av.

Ole Morten (kjæreste)

Hukommelse er ikkje min beste eigenskap, heller ikkje ordlegga meg, men dette er ein enkel og rå versjon av dagen då Oda blei innlagt på SUS for første gang.

Mine minner frå dagen var at eg fekk ein telefon frå Oda, «eg har besvimt sjå kiropraktoren kan du komma å henta meg? Mamma og pappa svare ikkje telefonen». Eg var midt i min fjordland type laks middag då Oda ringde meg. Då Oda hadde lånt min bil for å koma seg til Bryne, tok eg arbeidsbilen, og eg huskar godt eg køyrde over brautslettå med ein uvell følelse i kroppen. Eg viste jo ikkje anna enn at Oda hadde besvimt, det i seg sjølv trenge jo ikkje alltid vær så alvorlig, men Oda var jo aldri sjuk.

Kva som skjedde på Bryne er litt blury for meg, som mange andre minner frå denne dagen. Eg parkerte ved storstova og såg etter min bil på vei bort til inngangsdøra. Venterommet trur eg var tomt og eg prøvde å nå Oda, Gry og Geir på telefon. Ingen svara då eg var der. Etter å ha venta gjekk eg ut igjen for å sjå om min bil var der. Men sia eg ikkje kunne sjå den, tenkte eg at Gry nok var komen fram og dei hadde tatt min bil og reist heim.

Geir ringte meg tilbake, i bilen på veg heim eller då eg var komen heim, og fortalde at Gry og Oda var henta med ambulanse og tatt med til legevakta på Klepp, og at eg kunne køyra bort der for å møta dei.

På legevakta huskar eg lite, eg var kanskje sjokka først og fremst, som gjer minnene vage. Men Oda ble sett på og fekk beroligane og/eller smertestillande  tablettar, og beskjed om at me skulle til akutten på SUS. Eg fekk nok beskjed om at Oda hadde hatt anfall og ikkje bare besvimt her. Men eg huskar ikkje at ho hadde noko anfall som eg såg då.

Eg blei med Gry og Oda i ambulansen, og eg fekk sitja framme. Det var ikkje plass bak. Eg huskar eg følte meg roleg på veg inn til SUS, drøsen gjekk lett med sjåføren om laust og fast, jobbane våre osv. Det hadde nok ikkje godt opp for meg kor alvorleg dette var eller kunne væra. Ung og dum? Naiv? Eller kontrollert roleg for Oda sin del? Eg huskar bare at eg var roleg under heila sommaren. Dette måtte vel gå godt? Stol på legane dei kan dette?

Fyrst då me kom inn til akutten og Oda fekk sengeplass og Gry og eg satt på kvar vår sia av senga har eg det største og klaraste minnet. Gry på Oda si høgre side, eg på venstre, det var andre folk i på akutten som venta i sine senger, personalet hadde eit kontor i hjørnet av rommet der me kom inn. Me snakkar, vertfall eg og Gry, plutseleg ser eg Oda snur andletet mot meg, men augo forsvinn opp og bak mens ho strekk haka opp og hovudet ned i puta. Dette er det først og sterkaste anfallet eg har sett Oda ha. Personalet kom og fekk satt meir beroligande, men det varte ikkje lenge før det kom nye anfall. Her blir ting blury igjen, før Oda blir kjørt på ett undersøkelsesrom.Her ble det tatt EKG og heilt sikkert andre ting blei sjekka. Det var ett lite rom. Der blei me frem til Oda fekk tid for å ta CT som var det nesta på lista.

Då Oda blei trilla til CT, traff eg min tiligere ungdomsleder som var på jobb her den dagen. Det blei eit kort hei og forklaring på kvifor me eg var her og at me sko videre til CT. Eit lykke til og god betring (og sikkert eit «jillt å sjå deg igjen» som detter ut av meg i alle gode og upassande situasjonar)

Mens Oda var og tok CT, sat Gry og eg å venta med ein heis. Det var ett venterom av ett slag, kor på huset me var då, aner eg ikkje.

Stegvis vidare huksar eg ikkje, men Oda blei sendt til overvåking på ett 4 eller 6 mannsrom. Gry blei nok med inn først mens eg venta på gangen då det eigentleg ikkje var besøkstid då.

Ute på gangen gjekk tida seint, eg hukar at eg ringde og snakka med mor, om kva som hadde skjedd, og siste oppdatering av det me viste, som var lite. Men at sydenturen til Oda og meg som hadde avreise dagen etter, var uaktuell. Så eg fekk mor til å ordna med avbestilling. Geir kom etter kvert med mat og drikka. Trur kanskje eg var ein tur i lobbyen for å sjekka om kiosken var open tidligare ein gong.

Einaste samtalen eg huksar meg og Oda hadde denne dagen etter telefonsamtalen, var då eg fekk koma inn på rommet på kvelden. Eg hadde klomp i halsen, eg visste ikkje kva eg sko sei, eg visste at feire blei det ingenting av. Men Oda, joda «du må jo koma deg heim å pakka, me skal jo snart reisa» eg fekk vel fram at eg trur ikkje det blir noko ferie, men eg skal heim å pakka i tilfellet, og at hu måtte ta det heilt me ro og slappa av, så går nok dette bra.

Etter dette husker eg bare at meg og Geir henta bilen min som enda sto på Bryne (bak storstova av alle plasser, ikkje rart eg ikkje fant den tidlegare), og neste minnet er frå dagen etterpå då heile familien var samla på eit rom ved sia av fellesrommet og me fekk svara på CTen.

Ole Morten

********************************************************************************

Mari(storesøster)
eg hadde nettopp levert inn Bacheloroppgaven, jeg hadde ferie og hadde nettopp vært å besøkt ei venninne for lunsj i Stavanger. På vei hjem så jeg ut vinduet, det var blå himmel og jeg tenkte at nå var livet fint. Alle i familien hadde det fint og jeg var lykkelig. Dette er et øyeblikk jeg ofte vender tilbake til, og føler jeg «jinxet» fremtiden til familien min. Hele familien skulle feire at jeg hadde tatt Bachelor i kunst og kulturvitenskap ved å spise middag på Mexico i Stavanger. Det var fint vær og god stemning. Oda og Ole Morten skulle på ferie til Mallorca noen dager etterpå. Dagen etterpå, torsdag, skulle jeg på et homeparty hos Annette og Veronica på Ålgård, så jeg laget meg en rask middag hjemme, en middag jeg forøvrig ikke har smakt siden og kommer aldri til å spise igjen. I det jeg begynte å spise ringte pappa og fortalte at Oda og mamma var på vei inn til sykehuset med ambulanse. Jeg fikk vite at det hadde skjedd noe med Oda, noe med anfall hos kiropraktoren og at pappa skulle inn med mat til mamma og spurte om jeg kunne være med. Jeg tenkte at det var nok ikke noe farlig, men ville ikke at pappa skulle reise inn alene, så jeg ble med. I bilen forteller pappa det han vet, at Oda hadde fått et anfall hos kiropraktoren, ble sendt til legevakten og direkte derifra til sykehuset i ambulanse. Jeg husker at jeg sa til pappa at det helt sikkert var noe med ryggen, Oda hadde tross alt litt problemer med ryggen, men uttrykket i pappas ansikt fortalte meg at han trodde det var mye verre. Vi kom inn på sykehuset og møtte mamma og Ole Morten som fortalte at Oda lå på et annet rom og hadde nettopp tatt Ct av hodet og vi ventet på svar. Vi ble etterhvert kalt inn til legen og han kunne fortelle at de kunne se noen flekker på hjernen til Oda, men de trodde det mest sannsynlig var vann. Jeg fikk helt panikk og når vi kom ut fra legen brøt jeg helt sammen i fanget til mamma. Det er en følelse som ikke er til å beskrive, det gjorde så vondt. Har aldri vært så redd noensinne. Noe senere skal vi besøke Oda, da har Sondre også kommet. Hun ligger og sover i senga, men den grønne t-skjorten med bilde av elg på. Plutselig reiser hun seg opp i sengen og sjekker klokken på armen også legger hun seg ned igjen og sover videre. Jeg husker vi ble letta da, siden det var en bekreftelse på at Oda i alle fall var seg selv, siden hun alltid sjekket klokken, nesten manisk.

Når sjokket har lagt seg, blir planen for operasjon og handling lagt frem, og Oda skal opereres i Bergen 24.juli. I mellomtiden var Oda hjemme og vi skulle prøve å leve et tilnærmet normalt liv. Jeg og Kenneth var i to bryllup på denne tiden, og selv om jeg var svært glad for å være i bryllup og ikke minst på brudeparenes vegne, var det helt grusomt å være i kirken. Jeg var så redd for at neste gang jeg skulle være i kirken, ville være i Odas begravelse. Det er helt grusomt å skrive, jeg får skikkelig dårlig samvittighet og det gjør vondt å tenke på; men i den situasjonen vi var i, visste vi ikke hvordan operasjonen ville gå eller hvordan svulstene ville reagere på behandling. Det krevde hver muskel og alt jeg hadde av viljestyrke for at jeg ikke måtte reise meg og spurte ut av kirken. Gråten satt i halsen og jeg måtte bruke alt av krefter for å ikke hulke slik at jeg ødela for gjestene og brudeparet. Kenneth og jeg skulle på ferie til svigersøster og familien i Canada, og vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Mamma og pappa tvang meg og Kenneth til å reise til familien vår i Canada, siden vi ikke kunne bli med til Bergen uansett. Hadde det vært i dag, hadde jeg aldri reist ifra Oda, men jeg er svært takknemlig for at mamma og pappa fikk oss til å reise, og veldig takknemlig for familien vår i Canada, som tok så godt vare på oss. Det var nok den beste plassen vi kunne vært da. Før Oda skulle opereres, fikk hun mamma, pappa og Ole Morten til å love at de ikke skulle informere meg om operasjonen, det ville hun gjøre selv. Men de kom ikke på at det kunne ta litt tid før Oda orket å snakke i tlf, spesielt siden hun ble lam på venstresiden etter operasjonen. Så Kenneth og jeg ventet og ventet på tlf, og når jeg spurte etter resultatet av operasjonen, fikk jeg bare beskjed om at jeg måtte vente. Det føltes ut som tortur. Til slutt ringte mamma, men pga tidsforskjellen var det midt på natten i Canada. Hun fortalte at Oda i alle fall levde, men resten ville hun fortelle selv. Men jeg var nødt til å spørre siden jeg var overbevist om at når de skulle operere, ville de også ta en biopsi for å se om det var godartet eller ondartet svulst. Mamma ble veldig oppgitt: Men Mari da, du vet jo at det er ondartet «. Dette var info jeg tydeligvis har blokkert og da mamma la på, måtte jeg løpe til toalettet for å kaste opp. Det var en så brutal beskjed å få, eller å oppfatte, at magesekken vrengte seg.

Når vi kom hjem fra Canada og Oda hadde blitt bedre fra operasjonen, skulle Oda til Lassa for rehabilitering. Det å reise ifra en søster som er tilsynelatende oppegående, til å komme hjem til en søster som er lam på venstresiden og trenger timevis, ukesvis, månedsvis og år på rehabilitering, er ganske hardt. Selv om det var hardt for Oda, viste hun en viljestyrke uten sidestykke, og en av Odas største og flotteste egenskaper er humoren. Selv om jeg til tider synes den blir litt for makaber, er det noe flott i det å kunne spøke om seg selv og sine utfordringer. Samtidig som Oda hadde sine ‘utfordringer’ denne sommeren, endte også Sondre opp i sine utfordringer. Ikke bare en gang, men to ganger endte han opp i bilulykke. Begge gangene gikk det heldigvis tilsynelatende bra, men den sommeren gikk jeg ifra å tenke at familien min hadde det svært bra, til å være redd for å miste begge mine søsken. Å være storesøster, å skulle passe på di, men allikevel ikke kunne gjøre noe annet enn å bare stå på sidelinjen; det er så feil, det kjennes langt inn i både hjerte og ryggmarg, og er en følelse jeg aldri vil glemme. Når en først skal lære noe av denne grusomme sommeren, så er det hvor skjørt livet er, og jeg tar ingen i min familie for gitt. Jeg håper at familien min, venner og kollegaer vet og forstår hvor glad jeg er i di. Oda slutter aldri å imponere meg og familien vår, og det tok ikke lang tid etter operasjonen at Oda var ute og  gikk lange turer alene, eller ble med på ulike utflukter. Jeg har aldri før vært så glad for at Oda er sta som et esel. En egenskap som har vist seg å være særdeles nyttig, for uansett hva livet har kastet på Oda, har hun nektet å bøye seg.

De ti årene som har gått, har rommet mange behandlinger for Oda, og selv om familien vår har opplevd en ‘god dose’ av ‘vanlige hverdagslige katastrofer’, er det Oda som ofte har måttet bite i det sure eple. Oda har måttet ofre så mye, og selv om Oda ikke sier det selv, så synes jeg det er sykt urettferdig. Urettferdig er feil ord, for livet er ikke rettferdig, og jeg er smertelig klar over at situasjonen hadde vært mye verre om vi ikke hadde bodd i Norge, men dere forstår hva jeg mener. Det er vondt å ta innover seg smerten Oda har, både fysisk og psykisk. Selv om Oda er sterkere enn noen andre jeg kjenner, er det uutholdelig når Oda sier hun er redd eller ikke orker mer. Det skal nevnes at det er ikke ofte Oda sier det, svært sjeldent egentlig. Men fjoråret, som var et seigpinet år, som kastet familien våres rundt som en kasteball, gjorde at Oda nevnte at nå var hun sliten og orket ikke dette mer. Det er en ubeskrivelig smerte og ubehag å høre disse ordene fra Oda, det føles ut som om hjerte skal dele seg i to. Men heldig er vi, som har Oda, som raskt henter motet tilbake og legger fort fortiden bak seg og jobber mot fremtiden. Det er en bemerkelsesverdig egenskap, som jeg håper og tror at Oda vil kunne bruke på andre ting enn sykdom en gang i fremtiden Jeg må også nevne mamma og pappa. Hva skulle vi gjort uten de? De har virkelig vist, mer enn jeg synes er bra for de selv, at de setter oss barna fremfor seg selv. Det er så mye jeg skulle ha sagt her, men det viktigste er at jeg ser dere, vet hvor mye dere har ofret, vet hvor glade dere er i oss, og jeg bare håper dere vet hvor mye dere betyr for oss og hvor glade vi er i dere. Uansett hva som har skjedd og skjer i livene våres, vet vi at vi har foreldre med betingelsesløs kjærlighet og styrke til løfte hele verden for oss. Før jeg runder av, må jeg nevne slik som Oda har nevnt i tidligere innlegg; om hvordan en kan føle seg alene opp i en livssorg. Jeg følte meg aldri alene, men jeg følte meg forlatt av noen venner. Alle følelser blir forsterket når livet blir snudd opp ned på hodet, og jeg forstår i dag at de aldri mente å ‘forlate meg’ eller noe vondt, de visste bare ikke hva de skulle si. Men som Oda skriver, bare si noe, samme hva, for det å føle seg utelatt, forlatt eller alene, når livet er vanskelig i seg selv, er helt jævlig. Når det som oppleves opprivende og grusomt, ikke blir nevnt, oppleves det som grusomhetene ikke blir anerkjent, eller at vedkommende ikke bryr seg nok til å orke å høre på at livet er vondt. En stiller seg straks spørsmålet om vennskapet ikke er gjensidig eller om en overdriver situasjonen. Noe som gjør at dette også blir et tankekjør, et tankekjør en egentlig ikke orker. Når det er sagt, så har jeg en venninegjeng jeg aldri hadde klart meg uten. Som fremdeles spør og bryr seg, viser omsorg og forståelse, selv om de opplever all slags grusomheter selv. For ja, det må være lov å si, at vennegjengen vår, har opplevd mye vondt de siste ti årene. Men når livet kaster sitroner på en av oss, lager resten av gjengen ‘sparkling lemonade’ av sitronene. Hver og en av dere fortjener all heder og ære, og betyr så mye for både meg, Kenneth, familien vår og ikke minst for den største solsikken av de alle, Oda. Helt til sist vil jeg nevne, at jeg forstår at noen kan synes at det blir mye prat om sykdom fra våres side, det synes jeg også til tider, men vi har stått oppi dette i 10 år nå, og selv om det har skjedd fantastisk mye flott på denne tiden også, er vi fremdeles på ganske lik plass som vi var i for 10 år siden. Oda er fremdeles i en uønsket situasjon, familien og kjæresten Ole Morten står fremdeles på sidelinjen og skulle så gjerne ønsket at situasjonen var annerledes og at vi kunne gjort noe for å hjelpe. Men vi er mange erfaringer rikere, forhåpentligvis litt klokere, og selv om det har vært mange tårer og mye sinne, er vi en familie som er svært glad i hverandre, vennene våre, og ikke minst velferdsstaten Norge. Aldri glem å lukte på rosene

Mari
*****************************************

Når alt dette er sagt må det også sies at vi klarte å ha det skikkelig morsomt på sykehuset og dagene etter. Det viste seg at ei Oda på store mengder stesolid, er veldig morsom. Det er ikke ofte vi ler så mye som da.

Det har tatt meg 10 år å våge å ta samme behandling hos kiropraktoren som jeg fikk den 7.juni 2012. Det har vært for skummelt. minnene og følelsen av hva som skjedde har vært så skumle. Jeg må sitte på benken og summe meg før jeg forsiktig og en smule redd går de få stegene bort til neste benk. Dette er så ubehagelig at jeg alltid må ha meg noen fra familien som moralsk støtte og for å føle meg trygg. Den skjebnesvangre dagen sitter også brent seg fast i minne til kiropraktoren. Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg var som fikk anfallet inne hos kiropraktoren, og ikke 15 min før eller eller etter mens jeg kjørte bil. Det kunne fått katastrofalt utfall. Ole Morten og jeg kom oss omsider til Mallorca – 2 år senere.

Oda