Kronisk syk – det samme som kronisk ensom?

Det siste året har jeg spurt meg selv utallige ganger om hvor dårlig venn, familiemedlem, generelt medmenneske jeg må ha vært oppgjennom livet, ettersom nesten ingen har sendt melding eller lignende i mitt livs verste år. Jeg kan telle på èn hånd hvor mange som har kontaktet meg, uoppfordret (uten at jeg har sendt melding først, eller Mari har bedt folk sende melding). Jeg er veldig takknemlig for alle meldinger, uansett bakgrunn.  Spesielt de få som tok kontakt på eget initiativ.

Jeg hadde nok trodd, kanskje håpet, at jeg betydde mer enn at jeg ikke var verdt en sms. Jeg har selvfølgelig hatt min næreste familie å lene meg på. Men når bakken raser under deg er det å ha venner og andre som strekker ut en hånd og viser at de er der, uvurderlig.  I mitt voksne liv har jeg passet på så godt jeg kan å sende melding til de jeg vet er syke eller har det tøft. Jeg vil ikke at de skal føle de står alene i stormen. Jeg bryr meg.  Derfor var det kanskje litt ekstra sårende at nesten ingen sendte meg en slik melding. Det siste året har føltes som jeg har blitt sluppet ut i en jolle midt på Atlanterhavet. Alene. Båtene og skipene du ser kjører/ seiler rett forbi uten å spørre om det går bra, uten å tilby en stige å klatre om bord med. Alene sitter du, leter etter land, og ber om at bølgene skal skylle deg i land.

Nesten hver gang jeg har møtt nye helsearbeidere, som har med svulsten og min kroniske fatigue å gjøre, spør de om jeg har noen venner. «Jeg har en del, men jeg har mistet en noen.», svarer jeg. Det er ofte slik når man blir syk, sier de da. Da jeg ble syk med kronisk fatigue for 6 år siden, følte jeg at venner slapp meg, som om jeg var en pose med søppel. Jeg var ikke verdt å vente på. Mange med kronisk utmattelse (sikkert andre sykdommer også) er avhengig av å planlegge. Vi, i hvert fall ikke jeg, kan ikke bare kaste oss rundt og si «i morgen passer fint!» Jeg må ha ca. èn uke å forberede meg på. Jeg må gjøre mental trening for at kroppen skal orke. Når jeg da i begynnelsen av fatigue-opptreningen min, ikke fikk god tid på meg og måtte si et par ganger at jeg ikke klarte/orket, ble jeg til slutt ikke invitert lenger. Heldigvis har jeg en venninnegjeng som alltid gir meg tid. De sier jeg ikke blir kvitt de.

En ting som går igjen er at man hører «det kreves to i et vennskap», «du må også ta kontakt», «du må stille opp». Det er jo ikke slik at vi ikke gidder. Folk aner ikke hvor lyst vi har, men vi har en kropp som ikke tillater det. Se for deg en god gammeldags vekt, en slik med to skåler. I den ene skålen ligger hjerte og hjernen, som for alt i verden vil være med venner og familie. En hjerne og hjerte veier for så vidt mye, men når hele den syke kroppen legges oppå den andre skåla, vinner sykdommen med flere titalls kilo. Det er ikke slik at vi er dårlige venner, vi er venner som har det dårlig.

Mange venner og pårørende syns det å forholde seg til en som er syke er vanskelig. De sliter kanskje med tanker som: «jeg vil ikke være til bry, jeg vil ikke si noe feil, tenk om han/hun ikke orker å lese eller svare nå, hva skal jeg si, jeg vil ikke gjøre noe verre». Det er en «fair» sak. Det føles kanskje lettest bare å la være for ikke å risikere være til bry. Jeg personlig, synes det gjør det verre, for jeg vet jo ikke hva som er årsaken, kan bare gjette meg til det. Det virker som de ikke bryr seg, selv om de egentlig gjør det i beste mening. Jeg syns en melding for mye er bedre enn ingen melding. Vet en ikke hva en kan eller vil si, så skriv det. «Jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg tenker på deg». 11 ord som utgjør en stor forskjell.

 Da jeg var sengeliggende av fatiguen, var det ei i min utvidede familie, som skrev noe veldig smart.. Hun lurte på hvordan det gikk med meg. For ikke å legge press på meg, avsluttet hun meldingen med «ingen svarplikt». Dette var så fint. Ikke noe press. Jeg kunne svare når og om jeg ville. Jeg har blitt så inspirert av henne at jeg alltid avslutter meldingene med «ingen svarplikt» når jeg sender melding til folk jeg vet har det tøft.

Min oppfordring er send en melding til de som har det tøft. Vedkommende kan selv avgjøre om hun/han vil svare. Det koster så lite, men betyr så mye.

Oda

Bli med i samtalen

2 kommentarer

  1. Du imponerer som alltid ! Selv om jeg ikke kjenner deg, bare noen i familien, har jeg prøvd å følge med på dine oppturer og nedturer. Trist at vi ikke alltid er gode støttespillere, det hadde du så absolutt fortjent. Men fantastisk at du kan være så ærlig og inspirerende. Jeg heier på deg🌹

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: