Jeg vil være liten

Nå er jeg nettopp ferdig med andre kur med cellegift, og halvveis i opplegget. Jeg burde være kjempe glad. Likevel er jeg fryktelig deprimert. Jeg føler jeg er sluppet ned i den dypeste grotte og ser ingen lys eller fremtid, Ingen glede, ingen motivasjon, konsentrasjon, jeg orker ikke snakke, svarer bare «hmm, «hphm» når folk snakker til meg. Kroppen verker konstant av stress, enhver celle skriker av frustrasjon, jeg får nesten ikke puste. Jeg går rundt som en zombie. Målet for hver dag er bare å komme seg gjennom uten å bryte sammen.

Dagen etter jeg kom hjem fra sykehusoppholdet mitt med alle epilepsianfalla fikk jeg helvetesild – igjen. Jeg fikk jo også helvetesild første gang jeg gikk på cellegift i 2015. Nå, denne gangen kom jeg relativt raskt i gang med behandling, men det tar selvfølgelig på kroppen. Jeg bekymret meg for det ville være et problem å få gjennomført kurene når jeg tydeligvis får helvetesild hver gang..

Dagen for ny kur, har jeg alltid kontroll hos legen på ABK (avdeling for blod og kreft). Da hun hørte jeg hadde hatt opptil 104 anfall på en dag etter sist kur, bestemte hun at dette ikke gikk an, så hun satte meg på beroligende fra første dag av ny kur. Jeg fortalte at jeg hadde fått helvetesild også, og spurte om det ville være et problem å få det hver gang. «Ja, det ville det jo», svarte hun, og sa at dette måtte hun finne en løsning på, og ringte dermed hematologene, som anbefalte at jeg gikk på antiviral medisin forebyggende gjennom hele kuren. Dette syntes jeg var en glimrende og beroligende plan. Ikke ville jeg få så mange anfall, og jeg ville slippe helvetesilden.

Selve kuren gikk for så vidt greit. Det er vondt og slitsomt, men ikke mer enn at jeg fungerer. Anfalla holdt seg vekke. Det gjorde helvetesilden også – helt til kuren var ferdig. Dagen etter kuren var helt ferdig merket jeg at det klødde/sved litt i hodebunnen, og jeg ringte ABK og meldte min mistanke om helvetesild. De ville ha meg på legevakta. Legevakta kunne bekrefta mistanken min.  Nå ble jeg helt sikker på at jeg tåler åpenbart ikke denne cellegifta, og med ordene til legen «det er jo et problem å få helvetesild hver gang» ble jeg helt sikker på at jeg aldri kommer gjennom alle 4 kurene.

På dette tidspunktet, nå når cellegifta er over, er kroppen mest nedbrutt. Fram til jeg fikk helvetesilden fikk jeg steroider hver dag, som hjelper på humøret og holder kroppen «oppe». Nå når kuren er ferdig, går kropp og psyke i bakken. Det hjelper ikke at jeg har vært redd for ikke å få gjennomføre de planlagte kurene.

Jeg er livredd for at cellegiften ikke skal fungere likevel. Jeg er så redd for dette at jeg blir kvalm ved tanken. Tanken på at cellegifta ikke er til for å ta knekken på svulsten, men bare hindre vekst, hvilket betyr at jeg ikke vil bli frisk, og må se for meg et liv med flere behandlinger av ulike slag. Og det er så tungt at jeg bare vil legge meg ned og aldri stå opp igjen. Jeg orker det ikke. Nå for tiden er jeg sliten av å være sterk og modig. Jeg vil være liten og gråte på mammas skulder.

Oda

Bli med i samtalen

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: