Så redd og lei

I februar tok jeg nye MR-bilder. Det er aldri gøy å vente på MR, jeg gruer meg alltid. Dagen før jeg skulle ta bildene, fikk jeg en utrolig dårlig følelse. En intens følelse som sa svulsten har vokst, og at jeg må ta cellegift, slik planen var i høst, men som jeg slapp. Jeg fikk skikkelig angst, og jeg slapp ikke unna tanken på dette. Etter timer med med intens frykt og gråt, måtte jeg bare si til meg selv «fuck it», det får gå som det går. Jeg får ikke gjort noe med det uansett!». Den dårlige følelsen satt i under MR-undersøkelsen, og i uken som kom, mens jeg ventet på svar. Jeg trengte for så vidt ikke få svar på bildene, for jeg visste den hadde vokst. Da nevrologen ringte med svaret uken etterpå, fikk jeg bekreftet min magefølelse. Svulsten hadde vokst (på samme plass som i høst – i utkanten av operasjonshulen, inn mot midten av hjernen.  I høst hadde den vokst for lite til behandling). Når MR-bildene ikke er fine, blir de sendt til Haukeland, slik at legene der får vurdert veksten og eventuell behandling. Jeg fryktet fortsatt cellegift. I går ringte onkologen på Haukeland mamma (jeg outsourcer alle samtaler som har med svulstbehandlingen til mamma. Jeg blir så stressa og redd at jeg bare får med meg 30% av hva som blir sagt). Jeg hørte små deler av telefonsamtalen, og skjønte at det ikke ble stråling i hvert fall. Da måtte jeg bare gå, jeg orket ikke å høre mer, jeg visste hva som ventet.

Da mamma kom med «dommen» brøt jeg sammen. Min største frykt – cellegift. Cellegift er skummelt i seg selv. Jeg har endelig begynt å bli bedre av fatiguen, som jeg fikk etter stråling + cellegift, evt helvetesilden i 2015/26. Jeg er livredd for at en ny runde med cellegift skal gjøre meg dårlig av fatiguen igjen. Alle cellene i kroppen skriker av frykt. Jeg er kjempe redd for å bli syk, få en infeksjon mens jeg går på cellegifta. Det er farlig, i.o.m immunforsvaret blir svekket. Etter jeg fikk fatigue, blir jeg lettere syk generelt, så dette skremmer meg. Det er kjempe skummelt å måtte gå på cellegift når det herjer en pandemi.  Det absolutt skumleste er desidert tanken på å bli slått tilbake fatiguemessig. Jeg har jobbet så hardt for å komme der jeg er nå, det har vært så vondt. Jeg vil ikke måtte gjøre det en gang til. Jeg er redd for at mer cellegift øker sjansen for ny kreft senere i livet. Det blir så mye redsel og frykt, at magen er en eneste stor klump og angsten sitter tett om brystet, og gir meg pustevansker.

Jeg skal ta 6 kurer. Hver kur består av 1 tablett daglig i 5 dager, og så skal det være 4-5 uker pause mellom hver kur. Så dette blir langvarig. Jeg vet ikke når jeg starter enda. Det skal SUS bestemme. Den kuren jeg skal ta, Temodal, skal være en av de mildere typene. De gir meg denne, da de ikke vil jeg skal bli dårligere av fatiguen (jeg skulle heller ikke bli dårlig sist gang, så jeg stoler ikke ett sekund på dette).  Jeg må jevnlig inn på sykehuset, og ta blodprøver for å sjekke immunforsvaret.

Etter jeg fikk denne beskjeden har verden vært fryktelig mørk, og jeg blir veldig negativ. Dette kan bare gå galt. Jeg liker ikke personen jeg blir når jeg er slik. Jeg er i grunnen en positiv person, men nå er det som håpet og optimismen kun roper fra bunnen av en brønn, og blir overdøvet av frykt og angst.

Håpet er at cellegifta skal være den som endelig tar knekken på svulsten, og gjør meg frisk. Men jeg er så redd og lei meg.

Oda