Standhaftig

Nå er det lenge siden jeg har skrevet. Jeg kan i grunnen ikke klage på det. Det har rett og slett blitt nedprioritert til fordel til alt annet jeg ikke har orket å gjøre på lenge.

Som dere kanskje husker prøvde jeg hypnose en periode, uten større hell på anfall eller helse generelt. Selv om jeg skrinla hypnosen som løsning på plagene mine, så sluttet jeg ikke med å høre på hypnoselydfilen min. Jeg tenkte at selv om det ikke virker, så er det ikke bortkastet med 20 minutter avslapning hver dag. 20 minutter hvor jeg ikke tenker på kropp og sykdom, kjenner meg dårlig. Det er uansett ikke bortkastet.. Derfor fortsatte jeg å gjøre 20 minutter avslapningshypnose hver eneste dag, selv om jeg ikke følte jeg kom inn i transe, eller at jeg kjente noe virkning på kroppen.

Så skjedde det noe. Dagen etter jeg kom hjem fra Haukeland (gammakniv), mot slutten av mars. Den dagen jeg kom hjem, tok jeg som vanlig min daglige hypnose. Og plutselig var jeg i transe, og jeg kjente at hode og kropp bare «slo seg av» og slappet av. Den følelsen jeg hadde lengtet etter i over 1 år. Det var så deilig 😊 Selvfølgelig fortsatte jeg med hypnose daglig framover. jeg gikk fra å ha rundt 5 epilepsianfall til nærmest ingen. (Anfallsreduksjonen kan selvfølgelig også skyldes strålingen, men ettersom jeg fortsatt har litt anfall, tror jeg ikke den skal ha all æren). I juni begynte jeg å kjenne meg ganske god. Jeg orket å gjøre ting jeg ikke har orket før. Jeg kunne også begynne å ta ting litt mer på sparket. (Etter jeg fikk fatiguen, har jeg måtte mentalt forberede meg til alt jeg skal.) Dette fortsatte utover sommeren, og jeg har benyttet anledningen til å utvide «repertoaret» mitt, av hva jeg kan og orker. Nå som sommeren er over, fortsetter jeg å trene på dette (trener vekk fatiguen). Prøver å bli med på ting jeg før hadde sagt -nei, det orker jeg ikke. Jeg øver på å gå lengre turer, være med på småreiser, være med på vennekvelder, besøke venner, gå på butikken og kjøpe det jeg trenger, og sitte gjennom hele familiemiddagen. Dette er alle ting som jeg ikke har orket før. Og når jeg i tillegg har full opptrening og egentrening, så blir det plutselig litt mindre tid til å blogge. Jeg vet at normalt liv er mye travlere enn dette, men så tar ting veldig mye lengre tid når man er syk og bare kan bruke èn arm.

I vår kjente jeg at jeg var mye deppa og lei meg, uten helt å skjønne hvorfor. Jeg gikk konstant med en tom følelse og klump i magen. Hver gang jeg så på instagram eller facebook at venner og bekjente fikk barn eller forlovet seg, ble jeg rett og slett lei meg. Det gikk så langt at jeg ble skikkelig deprimert i juni. Da innså jeg at dette skyldtes nok at jeg snart fylte 30 år, og hele mitt liv har jeg planlagt livet mitt nokså ned i minste detalj. Jeg skulle være ferdig utdannet før fylte 25, gift og ha barn før jeg ble 30. Nå som jeg snart ble 30, fikk jeg en smell, da jeg begynte å innse hvor langt unna dette jeg er. Så hver gang jeg hørte og hører om noen som fikk barn eller giftet seg, ble jeg lei meg fordi det minnet meg på hva jeg ikke hadde. At jeg også skulle hatt det hvis jeg ikke var syk. Jeg er selvfølgelig glad på vennene og familien mins sine vegne. Jeg blir bare lei meg for det minner meg på alt jeg ikke har, hva jeg har «tapt» og hvor fjernt og langt unna dette kjennes.  Alle andre sine liv går videre, mens mitt har så å si stått stille siden jeg ble syk. Dette kan nesten forklares som en livssorg. Jeg tok dette opp med en psykolog, men der var det ingen hjelp å få. Så nå har jeg fått hjelp av psykisk helsetjeneste i Klepp kommune, som har satt meg i kontakt med en kreftkoordinator, som skal prøve å hjelpe meg med reorientering, og takle/godta endringene livet slenget på meg.

Nå føler jeg at for første gang på flere år at jeg er på rett spor. Jeg er så glad jeg var standhaftig og ikke ga opp med hypnosen, selv om det lenge kjentes håpløst. Det er så godt og kjekt endelig kunne være med på ting. Anfalla er nokså stabile også, med ca ett om dagen. Med kun ett er det så mye lettere å finne på ting, for da bruker jeg energien på det, noe gøy, og ikke å bli utslitt av bortkasta anfall.

 Ellers så driver jeg og trapper ned epilepsimedisin, for å se om jeg kan få mindre bivirkninger ettersom jeg har omtrent alle bivirkningene om står på pakningsvedlegget. Planen er jeg etter hvert skal begynne på en ny medisin, som forhåpentligvis skal ta de resterende anfalla. En siste god nyhet er at på sist MR-kontroll (kontroll etter gammakniv), viste bildene at svulsten hadde krympet 😊

Bli med i samtalen

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: