Kan dere skru ned lyden

Her om dagen kikket jeg tilfeldigvis på hørselvernet som alltid henger ved siden av senga jeg hviler på, og da kom jeg på at jeg ikke kunne huske sist jeg hadde brukt det. Det var en underlig følelse etter å ha ligget med det dagen lang i flere måneder, og hver gang jeg har byttet «hvilerom», har det fulgt med. Det ble like viktig, om ikke viktigere å ha med enn puta mi. Jeg tenkte jeg skulle prøve og forklare hvordan det var å være lydsky og hvordan jeg har blitt bedre. For jeg har ikke blitt frisk av det enda.

Jeg begynte allerede under behandlingen på HUS å bli lydsky, men jeg vil ikke si at dette var spesielt hemmende. Langt fra slik det har vært nå. Første minne jeg har med at lyd gjorde vondt, var at jeg lå i senga hjemme, dårlig, og noen i familien kom opp for å fortelle meg noe. Mens vedkommende snakket, kjentes det ut som samtlige celler i kroppen hylte av smerte, og bare ville skrike at denne personen måtte slutte å snakke og komme seg ut. Ikke bare gjorde det forferdelig vondt, og redselen jeg kjente på, var så skremmende. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende, og det gjorde så vondt at jeg var redd for hva som ville skje dersom vedkommende fortsatte og snakke. For utenforstående, høres det nok rart ut, men jeg tror faktisk at jeg tenkte «nå klarer ikke kroppen dette mer, nå dør jeg.» Samtidig ville jeg ikke være uhøflig og avbryte personen som snakket, så her var det en vurderingssak. Bite tennene sammen, eller være uhøflig. I dette tilfellet tror jeg personen ble ferdig å snakke før jeg rakk å ta avgjørelsen.Det har ikke vært så ille hele tiden, det kom veldig an på dagsformen. Hadde jeg en dårlig dag, tålte jeg ikke engang lyden av regn. Da begynte de pårørende også skjønne omfanget av lydskyheten. Og vi gikk etter hvert til innkjøp av hørselvern.

I et møte med en lege på HUS snakket vi om bivirkninger av strålebehandlingen jeg fikk. En mulig bivirkning kunne være at jeg fikk svekket hørsel. Da jeg hørte det, fikk jeg nærmest panikk. Det var litt krise for meg, da jeg alltid har hatt utrolig god hørsel. Det er såpass at når Ole Morten henter meg med bilen sin, er noe av det første jeg gjør å skru ned lyden på anlegget i bilen, ettersom jeg ikke klarer å ha samme volum som han liker. Men jeg liker å ha god hørsel, så da legen sa den kunne bli dårligere, fikk jeg litt småpanikk. MEN det ironiske her er, i stedet for å få dårligere hørsel (noe som jeg ikke fikk), ble jeg heller lydsky (nesten det motsatte). Når lydskyheten har vært på det verste, lå jeg ofte og tenkte, at litt dårligere hørsel hadde ikke vært så dumt likevel. Det mener jeg selvfølgelig ikke, men akkurat da fristet det å gjøre meg selv døv. Så gale var det.

Lydskyheten har blitt det jeg har dårligst samvittighet for. Det har gått så til de grader utover familien. Den setningen jeg har sagt mest mens jeg var sengeliggende, var nok «kan dere skru ned lyden» Eller «kan dere vær litt stille?» Dette kom av at etter en stund orket jeg ikke å ha mer vondt enn nødvendig, og begynte derfor og tillate meg selv å si ifra når jeg ikke orket mer. Og når jeg ikke orket mer, var det lyden jeg måtte eliminere, for å få det bedre.

Så begynte jeg på lightning process. Jeg ble på ingen måte frisk med en gang, slik jeg hadde hørt andre ble. Jeg brukte fortsatt hørselvern med ørepropper daglig Familien kunne fortsatt ikke komme på middagsbesøk, og jeg måtte fortsatt be dem skru ned lyden i stua. Det var det «samme gamle». Jeg hadde lært at jeg skulle gjøre en prosess, som er en slags time-out, hver gang jeg ble utsatt for en lyd jeg opplevde som utfordrende og krevende. Dette gjorde jeg så ofte jeg kunne, men jeg merket ingen bedring. Det var utrolig frustrerende. Jeg hadde rett og slett ikke særlig lyst på et liv der jeg må flykte fra lyder. På denne tiden drev jeg og «pendlet» mellom mitt eget soverom og gjesterommet, alt etter hvor naboene klippet gresset, eller når mamma brukte miksmasteren på kjøkkenet. Dette begynte å bli fryktelig slitsomt. Men flyktet jeg ikke fra lyden, ble jeg dårlig. Igjen sto jeg overfor for valg, flykte eller bli dårlig. Ofte ble svaret hørselvern med ørepropper + bite tennene sammen (selv om det egentlig ikke er helt lov i lp)

SÅ har vi kommet til den kjekke delen. Det som ble nøkkelen min til å bli bedre av lydskyheten, var lp, men en annen lp-teknikk en det jeg hadde prøvd til nå. Nøkkelen ble det som går på fakta og overbevisning. Jeg må velge hvilken overbevisning jeg vil ha. Min overbevisning helt siden i vinter, var at jeg blir dårlig av lyd. Men dette er ikke fakta. En overbevisning er noe som er sant for deg personlig, mens fakta er sant og stemmer for alle. For eksempel Overbevisning: solnedgang er fint. Det er ikke sikkert at alle syntes det, men det er sant for meg. Derav er det en overbevisning. FAKTA er noe som skal være sikkert og sant. Ett eksempel er at behandlingen jeg fikk på HUS IKKE skulle gjøre meg lydsky, eller så dårlig som jeg ble for øvrig. Det er fakta at folk generelt ikke blir dårlig av lyd. Det var bare min overbevisning at jeg blir det, basert på egen erfaring.Min overbevisning om at jeg ikke tåler lyd, stod veldig sterk, i og med at jeg alltid har hørt så godt, og vært sensitiv for lyd. Dette var en virkelig hard overbevisning å jobbe med, og jeg fryktet at jeg aldri kom til å klare å endre den.

I bryllupet til søstera mi var det selvsagt mye lyd, og da jeg kom hjem på kvelden og fortsatt var i god form, var jeg kjempe glad. Ikke bare for at jeg hadde deltatt i bryllupet, men for at NÅ hadde jeg slått hull på den slitsomme overbevisningen min om at jeg ikke tåler lyd. Etter bryllupet har jeg verken flyktet fra lyder eller brukt hørselvernet. Nå er ikke dette så rosenrødt som det kanskje høres ut som. Jeg må virkelig jobbe med meg selv for ikke å flykte eller ta på hørselvern. Til og med regn har jeg et litt anstrengt forholdt til fortsatt. Jeg forbinder det med å bli dårlig og hver dag sjekker hvordan været blir for timene etter at jeg har lagt meg fordi jeg er fortsatt er redd for å bli dårlig av lyden. Som dere ser så har jeg fortsatt en hel del jobb igjen før jeg kan erklære meg frisk.

Huff, dette har vært et vondt og sterkt innlegg å skrive. Jeg har sittet med tårer i øynene fordi det ikke er noe gøy å tenke tilbake på dette. Det er samtidig noe jeg vil dele ettersom svært få opplever dette, heldigvis!

Oda 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: