Etter jeg nådde årets store mål, som var å delta i bryllupet til søstera mi, har jeg støtt på en del «reaksjoner», som jeg absolutt forstår, da jeg selv har tenkt disse tankene. Etter bryllupet har jeg blitt invitert med på forskjellige ting, og når folk ønsker at jeg skal delta på noe, har jeg måttet si nei, fordi jeg ikke har orket. Jeg forstår ut fra måten de reagerer å at de tenker, «men du var jo god nok til å være med i et bryllup(!!!!), da burde du kunne klare en mye mindre ting» Det er jeg for så vidt helt enig i. Problemet ble at helt siden Mari forlovet seg 29.des, ble det store spørsmålet mitt: «kommer jeg til å være god nok til å kunne delta?» På det tidspunktet hadde jeg ikke fått fatig enda, men den daværende planen var at jeg skulle få 6 cellegiftkurer fordelt utover året, og jeg var ikke særlig pigg, etter de to første rundene, så vi lurte fælt på om jeg ville få en kur midt «oppi» bryllupet, og derfor ikke være god nok til å kunne delta. Jeg hadde ikke tenkt eller lyst til å gå glipp av dette, så jeg så for meg at jeg satt i vielsen i rullestol og med ei bøtte ved siden av meg, som jeg kunne spy i. I februar fikk jeg vite at jeg ikke skulle ha mer cellegift, ettersom de to kurene jeg hadde fått hadde virket så bra, OG det ikke ville være det beste nå som jeg var så dårlig av fatig.
Allerede i januar hadde jeg begynt å planlegge min rolle i bryllupet, og la, ubevisst, på meg selv stort press. Hver eneste dag, fra nå og til bryllupet lå jeg og tenkte og gikk gjennom talen min, hvordan jeg skulle lage underholdningen, hvordan sangen skulle være. Samtidig så det skikkelig mørkt ut for om jeg skulle komme meg i dette bryllupet i det hele. Mamma måtte komme opp og gi pep-talk nærmest hver eneste dag, for jeg så ikke hvordan det var ett sneve håp for at 1: Jeg kom meg i bryllupet 2: jeg klarte å gjennomføre det jeg planla. 3: å holde ut lenge nok til å være med i både vielse og fest.
Og så begynte jeg på LP, og jeg begynte sakte, men sikkert å bli bedre. Men usikkerheten var fortsatt stor. I LP, har vi noe, som kalles hjerneyoga. Det går ut på at vi gjennomgår planen/aktiviteten i hode, og ser for oss hva vi skal gjøre, samt hvilken tilstand vi vil være i når vi gjør den, altså visualiserer dette, før vi gjennomfører det. Dette gjør vi for at, når vi skal gjennomføre den faktiske handlingen, gjenkjenner kroppen dette, og tror at dette har den jo gjort mange ganger før, og det er ikke farlig, så det går het fint å derfor blir vi ikke dårlig. Dette gjør faktisk også toppidrettsutøvere. De gjennomgår f.eks skiløypa, mentalt, utallige ganger før et løp. De ser for seg hvilket føre det er, hvordan bena kjennes ut i den og den bakken.
Jeg gjorde hjerneyoga for bryllupet nøye 1-2 ganger hver eneste dag ( ca. 30 min hver dag ) i 1 måned før bryllupet. Jeg gjorde det supernøye. Alt fra hvor godt jeg hadde sovet, hvilken tilstand jeg hadde etter jeg hadde spist frokost, hvordan jeg hadde det i bilen, hvor jeg hadde fokus under vielsen, hvor tydelig jeg skulle snakke under talen min, hvor mange prosesser jeg skulle ta iløpet av dagen, til hvilken tilstand jeg hadde da jeg la meg den kvelden.
Og takket være dette gikk dagen veldig bra. Jeg deltok i vielsen, jeg holdt talen min og underholdningen min. Jeg fikk gjort alt jeg planlagt og mer til, og holdt ut lengre enn noen av oss hadde trodd jeg skulle klare. Og da jeg kom hjem, var jeg i den tilstanden jeg hadde visualisert. Jeg gjør fortsatt hjerneyoga hver dag, men forståelig nok, kan jeg ikke bruke så lang tid som jeg gjorde til bryllupet, på alt jeg skal.
Da alt var over, og overnattingsgjestene reist hjem, kom smellen. Jeg har ligget på rommet siden bryllupet (riktignok ikke mitt eget soverom. Pga. LP, får jeg ikke lov å være der på dagtid, for det vil minne kroppen for mye om det å være syk. Så jeg har vært innlosjert på gjesterommet på dagtid, når jeg trenger å være alene) Det ble nok mye stress og press som slapp ut når bryllupet var gjennomført. 9 måneder med mye stress, har vært hardt for kroppen, og nå som jeg endelig kunne slappe av, gikk all lufta ut av meg. Jeg har vært helt fullstendig utslitt, at alt jeg hadde oppnådd før bryllupet ble satt tilbake. Det var utrolig frustrerende.
Og så er det en ting til jeg må fortelle, som jeg glemte å skrive på mitt første innlegg etter jeg ble ferdig med behandlingen. Et av mine store mål med behandlingen, var selvsagt å bli frisk, og jeg brukte mye tid og tanker på å se for meg hvordan det ville være å få den beskjeden. På HUS, fikk jeg imidlertid en beskjed, som satte en solid stopper for disse tankene. Det viser seg at pga. massive arrdannelser (av både operasjonen og stråling), er ikke selve svulsten synlig. Så når de tar MR, ser de bare arr, og eventuell vekst. Jeg trodde at jeg en dag ville kunne få beskjed om at «nå er du frisk», men den beskjeden vil jeg, med garanti aldri få. Da legen sa det, var det som å få et slag i ansiktet. Det kjentes som om hele behandlingen var forgjeves. Jeg vet at den absolutt ikke var det, men det var så vondt å høre. Jeg kan bli erklært klinisk frisk dersom svulsten står i ro i 5 år, og jeg ikke har noen symptomer. Jeg må alltid leve med usikkerheten om jeg har jeg har en svulst (eller to i dette tilfellet) i hjernen. Jeg velger og tro og er ganske sikker på at den svulsten som ble bestrålt, er vekke.
Oda
Ta livet tilbake 