Denne jula hadde jeg gruet meg til helt siden jeg ble syk av fatiguen i januar. Da julen nærmet seg, ble angsten og frykten verre. Frykten for at jeg nok en jul skulle være like dårlig som i fjor. Frykten for ensomheten, tristheten og følelsen av nederlag som følger med av å ikke orke å være den jeg så gjerne ønsker å være, nemlig den «gamle Oda», som i alle fall ikke snakket lavest ved middagsbordet, og som fant på tull, som vi kunne le av. Jeg gruet meg så forferdelig for denne julen som kom til å innebære så mange nye ting. Skumle ting, som jeg både aldri hadde gjort før (mens jeg var syk), og ting som jeg visste at ville gjøre meg dårlig, som å være med familien mye. Jeg orket normalt ikke mer enn 20 min besøk.
For det første skulle vi ikke være hjemme i jula. Hele familien skulle til bestemor, som bor i Alvdal, ikke så langt fra Røros. Bare dette ville være en utfordring. Jeg hadde ikke vært på overnattingstur etter jeg ble syk . Og det føltes ikke veldig trygt å reise 90 mil i jula. Hva om jeg ble dårlig og kjente at dette absolutt ikke gikk? Da var det ikke bare å snu og reise hjem. Det hele kjentes så lite gjennomtenkt og idiotisk ut. Fly og tog hadde jeg ikke prøvd meg på. Jeg ble normalt sliten av å sitte i andre sine biler, så dette gruet jeg meg fælt til. Om jeg skulle overleve dette, kom jeg i alle fall til å være sengeliggende lenge.
Og så en dag fant jeg ut at til min store forskrekkelse at jeg skulle få mensen på avreisedagen. Dette ville normalt ikke vært en stor greie, men etter jeg fikk fatigue, har jeg fått en såkalt «hickup» i forbindelse ved mensen, som gjør at fatiguen blir ytterligere forverret. I dagene jeg har mensen, er jeg så dårlig at jeg nesten ikke orker å forlate rommet mitt. Hvordan skulle jeg nå overleve reisen og resten av jula? Nå kom jeg i alle fall til å ligge alene og høre familien feire jul uten meg, høre de le rundt middagsbordet. Ukene før avreise var jul det eneste familien min snakket om. Hvis de stilte meg et spørsmål ang. jul var alltid svaret mitt «mmm» før jeg skyndet meg opp på rommet mitt, slik at de ikke skulle se at øynene mine var fulle til randen av tårer, og jeg skulle begynne og gråte.
Noen dager før vi skulle reise fikk jeg nok av meg selv og at jeg gruet meg slik. Hvordan kan det gå bra når jeg er så negativ? Til slutt bestemte jeg meg bare for at sette SKAL gå bra, jeg skal ha en kjempe fin jul i år. Heldigvis hadde jeg, tross at jeg gruet meg til jul, gjort masse hjerneyoga. Jeg måtte jo være med opp uansett, så det kunne jo ikke skade.
Her snakker vi Hjerneyoga til grad perfeksjonisme. Tror LP-veilederen min hadde kjeftet litt på meg hadde hun visst hvor mye perfeksjonisme jeg la i hjerneyogaen. (Perfeksjonisme er litt fy-fy i lp)
Så kom avreisedag. Utrolig nok gikk flyturen kjempefint Litt vel liten fly-do for å gjøre lp-prosesser, men det gikk. Når man tar prosesser skal man hente en «godfølelse». Siden jeg ofte er sliten og trøtt, henter jeg som regel godfølelsen energi. Da hopper og danser jeg litt rundt på golvet for å finne litt energi (ser skikkelig dust ut, men det funker!).
Så møtte vi på et hinder. Kraftig togforsinkelse. Vi ble sittende og vente på Gardemoen i 40 minutter, som førte til at vi ikke rakk togbytte på Hamar, som igjen førte til at vi måtte vente på stasjonen der i halvannen time på neste tog. På toget oppover var jeg i overraskende god form og jeg tenkte at av og til er det jammen en fordel å være perfeksjonist. Jeg hadde nemlig lagt inn i hjerneyogaen min hvordan jeg skule takle eventuelle togforsinkelser. Klokken Halv 12 på kvelden, kunne jeg endelig gå inn den blå døra og kjenne den gode duften som bare fins i bestemors hus, og gi bestemor en real klem. ENDELIG. Den reisen som skulle ta 6 timer, endte opp med 10 timer. Da jeg sto opp dagen etter, kunne jeg ikke merke at jeg hadde vært på reise dagen før. Dette var litt for godt til å være sant!!!
Lille juleaften ble en fantastisk dag for meg. Normalt når jeg dusjer og vasker håret, er ofte det det eneste jeg orker den dagen. Men denne dagen dusjet jeg, tok en hvil, gikk ut og hadde noen fantastiske gøye timer i snøen. Vi sparket tur, akte ned låvebroa, hoppet i snøen. Jeg har ikke vært så aktiv siden i 2015 en gang. Til nå hadde det bare vært meg, Ole Morten, bestemor, mamma og pappa her oppe. På kvelden kom resten av familien min. Så nå var vi 9 voksne, en 2åring og 4 hunder. Sammen med familien og alle lyden, kom frykten min tilbake. For nå begynte jeg å bli dårlig. Det gikk fra stille til jungel på 1 minutt. Nå var jeg igjen sikker på at dette fikser jeg ikke og jeg må ligge alene resten av jul. Dette ble forsterket da jeg måtte heise det hvite flagget og la fatiguen «vinne», og trakk meg vekk fra jungelen og opp på soverommet. Etter noen frustrustrasjonstårer og kjefteord fra meg selv, var jeg nede i jungelen og klar for hovmesteren og grevinnen, og en kveld med familien.
Fra jeg stod opp juleaften, har jula gått kjempe fint, jeg har vært mer på sporet enn Tore på sporet. Selv om jeg fikk mensen i jula, ble det ingen hindring, heldigvis virket hjerneyogaen jeg hadde gjort på dette denne gangen. På juleaften var jeg virkelig i slaget. Jeg var julenisse, jeg var med rundt juletreet , og åpnet pakkene sammen med de andre. De påfølgende dagene var jeg så god. Vi var ute i snøen, vi spilte kort, vi lo rundt middagsbordet, og for en gangs skyld var jeg der og fikk dette med meg. Jeg har ledd så mye at jeg har nok tatt igjen alt det jeg har gått glipp av i fjor. Men noe av det beste med hele ferien må være at jeg har vært så avslappet. Det slo meg en dag jeg lå og hvilte at jeg hver gang jeg hvilte hadde jeg den følelsen jeg får når jeg henter godfølelsen «ro» under en prosess. Det er bare hos bestemor jeg klarer å slappe så godt av. Og det har gjort så godt. Helt siden jeg startet meg lp i juni, har jeg stresset, og det har utløst noen små epilepsilignende anfall. I løpet av denne 10 dagers juleferien hadde jeg toppen 3 slike anfall (før ferien kunne jeg ha opp mot 2 til dagen).
Nå har vi vert hjemme en liten stund, og formen er fin. Når jeg tenker på ferien, som jeg gruet meg så fælt til, viste det seg å være det beste jeg har gjort i år. Kroppen hadde godt av å komme seg vekk, og jeg hadde godt av å få være på favorittplassen min, og tilbringe julen sammen med de som betyr mest for meg. I tillegg føltes det som en helt normal jul, bare at jeg måtte ta litt flere pauser og ta noen prosesser for å komme meg gjennom dagen. Det aller beste av alt var at innimellom glemte jeg «syke-Oda» og kunne kjenne at den Oda-en jeg lengtet så etter da jeg lå syk i vår, var virkelig på vei tilbake.
Dette endte med å bli en lærerik jul. Jeg har lært mye om hva jeg klarer og mye om lp. Det viktigste jeg har lært at jeg må begynne og stole på at lpen funker. Jeg må tørre og slippe taket og stole på at lp redder meg. Det blir som den teambuildingøvelsen. Den hvor man står med ryggen til kanten på et stup . Under står en gruppe folk. Du faller bakover og må bare stole på at de under fanger deg slik at du ikke smeller i bakken. LP er mine folk. Å falle bakover fra stupet er kjempe skummelt, og det er vanskelig å stole på at de under vil ta deg i mot. Tenk viss trekker seg? Alt kan skje. Men belønningen og opplevelsen er stor, i mitt tilfelle, er den gedigen. Jeg må bare tørre.
Til slutt vil jeg bare ønske alle et riktig godt nytt år 🙂
Oda
Ta livet tilbake 