Da behandlingen ble synlig

Jeg stod nok i 10 sekunder og bare stirret på det jeg nå hadde i hånda. Det som gikk gjennom hodet mitt var: «Nå  skjer det! Ikke få panikk!». Jeg stod i dusjen, jeg måtte vaske håret ferdig, tørke meg, føne håret, kle på meg, og komme meg ut av badet… og så kunne jeg la panikken slippe løs. Tror aldri jeg har dusjet og gjort meg ferdig på badet så rask før. Da jeg kom inn på soverommet, dumpet jeg ned på senga, og fortalte frustrert til mamma at nå hadde jeg begynt å miste håret. Jeg fortalte at mens jeg vasket håret hadde jeg «dratt» ut hårtufser. Klumpen i magen var enorm og jeg skalv…. Dette hadde jeg gruet meg til siden jeg fikk vite at jeg skulle få cellegift og strålebehandling. Mamma prøvde og berolige meg med at det er helt normalt at vi mister litt hår når vi dusjer. Jeg roet meg kanskje et par minutter ned dette, før jeg begynte og kjenne etter hvor jeg kunne ha mistet håret. Jeg begynte og dra litt forsiktig i håret. Og plutselig lå det en liten solid hårbunke på fanget  mitt. Jeg pekte på håret,

og spurte: «mener du at dette er normalt å miste etter en dusj» Nei, det syntes hun ikke. Da måtte vi innse at det vi hadde krysset alle fingrer og tær for at ikke skulle skje, nå hadde begynt å skje. Og dette var bare begynnelsen.

Da jeg var på undersøkelse og informasjon på Haukeland i november fikk jeg beskjed om at jeg ikke ville miste håret av cellegifta, men at strålinga ville kunne gjøre håret tynnere på begge sider av hodet. Det ble også sagt at håret ville vokse ut igjen. Det var kjempe betryggende. Dette fikk jeg bekreftet under oppholdet mitt også. Dette trodde jeg jo på, helt til jeg traff en annen pasient som tidligere hadde bestrålt hodet, og som aldri fikk håret igjen. Da ble jeg bekymret. Når denne pasienten ikke fikk det, var det heller ingen garanti for at jeg ville få det. 

Ja, jeg hade forberedt meg på at jeg kunne miste håret mitt,  men jeg tror man aldri kan bli helt forberedt på å plutselig stå med håret i hånda, og ikke på hodet. Den følelsen er noe av det verste jeg har opplevd. Jeg har fortsatt mareritt om at jeg drar hånda gjennom håret, og drar ut hårtufser. Når jeg våkner, må jeg sjekke at håret sitter fast.

Når sjokket hadde fått lagt seg helt, ble det store spørsmålet: Er det synlig? Det ble så viktig for meg dette, at jeg tror vi nesten daglig sjekket om hårtapet var synlig. Heldigvis, hadde jeg  før jeg reiste til Haukeland vært hos frisøren, og klippet av meg det lange håret mitt, og fått en fin kort frisyre, som faktisk hele tiden skjulte hårtapet. Når jeg fortalte venner og familie via melding om hårtapet, skrev jeg alltid tilslutt «men jeg tror ikke det er synlig». Jeg skrev det så ofte, at disse orda kom opp på ordforslaglista på mobilen, hver eneste gang jeg skrev om hårtapet. 
Noe som kunne gjort hårtapet mindre synlig, ville vært parykk eller hodeplagg. Allerede på min første dag på stråling, fikk jeg rekvisjon til dette fra strålavdelingen. Jeg gikk, motvillig, på en time til sykehusfrisøren, for å høre om tilbudet, selv om jeg var fast bestemt på at jeg skulle IKKE ha hverken parykk eller hodeplagg. Da ville jeg heller gå rundt skalla. Hvis jeg hadde hatt hodeplagg, kunne du like godt skrevet ordet «kreft» i pannen på meg, og som dere vet, er det et ord jeg ikke identifiserer meg med. Derfor var dette helt uaktuelt.

Etter noen dager begynte jeg å avfinne meg med hårtapet, og syntes det var like greit å bare få det «overstått», og begynte derfor å hjelpe til. Dette høres litt rart ut. Jeg tenkte jeg skal jo miste håret like vel, og da kunne jeg nappe ut det som var løst. Nå krevde ikke dette hardhendt mapping. Det var nok å bare dra forsiktig i håret, så løsnet store tufser. Dette gjorde jeg, selvfølgelig, bare på strålefeltet, hvor jeg kom til å miste håret. Jeg nappet og nappet, og nå hadde jeg definitivt kommet over sorgen og sjokket over hårtapet. Det var selvfølgelig kjipt og leit, men hva kunne jeg gjøre? Jo, jeg kunne i det minste «freake» ut søstera mi. Da jreg var hjemme på perm, nappet jeg OFTE ut masse hår, og sa  «SE Mari», og viste hennn håret. Hun syntes dette var fryktelig, mens jeg som hadde vennet meg til hårtapet, syntes dette var fryktelig morsomt.

Når jeg ikke nappet ut håret , så falt det av seg selv.  Når jeg våknet om morgenen, var puta ofte dekket av hår. I starten var dette et ganske ubehagelig syn. Etterhvert blir man vant til det. Det var egentlig ikke bare puta som ofte var dekket med hår. Hele sega, klærne. Jeg fant raskt ut at jeg hadde tatt over rollen som huset hund, jeg røytet som bare det.

Hårtapet fortsatte utover hele stråleperioden, og en stund etterpå. Da jeg kom hjem for godt, tror jeg nok, at de hjemme ble litt overrasket over hvor mye hår jeg hsdde mistet. Da jeg var på HUS i november, viste onkologen hvor strålefeltet ville bli, og hvor jeg da kom til å bli tynn i håret. Han har nok utvidet feltet kratig etter vi møtte han. For jeg mistet ca 70 % av håret mitt. Alt på sidene og bak ble borte. Det eneste som jeg ikke mistet var håret på toppen av hodet og litt i nakken. Det var forsåvidt bra at jeg beholdt håret på toppen, for det dekket og skjulte alt som var borte.

Månedene etter at håret var mistet, var FORFERDELIGE. Det eneste jeg tenkte på om dagene var om jeg kom til å få håret igjen eller ikke. Det var ingen garanti. Den andre pasienten fikk ikke håret igjen… tenk om jeg ikke får mitt. Tenk om jeg ikke får mine 70% igjen. Å leve med den usikkerheten, var nesten uutholdelig. Jeg gråt hver eneste dag. Jeg så for meg alle frisyrer jeg aldri kunne komme til å ha. Kort hår – helt umulig med bare 30 % hår. Hestehale, som jeg er så glad i-  må le av hvordan jeg ville sett ut med den slik jeg nå så ut. Huff, det var noen grusomme måneder. Hos sykehusfrisøren fikk vi kjøpt en hårvekststimulerende shampoo og balsam, som jeg brukte. Denne skulle jeg bruke 3 ganger i uka. Men når man er syk av fatig, og bare orker å dusje/vaske håret 1 gang i uka, blir man litt mismodig av det også. Da begynte jeg å gi meg selv skylden for at håret ikke begynte å vokse.

På dagene lå jeg og kjente på hodebunnen, for å kjenne om håret vokste. Jeg ble helt besatt. Jeg kjente etter nesten hver time. Håret mitt vokser normalt fort, men ikke SÅ fort. Og jeg ble så deprimert og lei meg  over at det ikke var noe tegn til hår, at jeg til slutt måtte sette foten ned og gi meg selv et forbud mot å kjenne etter på en måned. Vi fortsatte å vaske håret mitt med denne shampooen i noen måneder. En dag var mamma hos frisøren sin og han fikk vite om  «hårsituasjonen» min. Han kunne da fortelle at første tegn på at håret kommer tilbake, er at huden blir nuppete. Dette fortalte hun meg ikke, da hun visste hvordan jeg var, og at jeg kom til å ligge og kjenne etter og bli lei meg når jeg ikke fant de. Men en dag da mamma hadde sett at det var nupper i hodebunnen min fortalte hun hva frisøren hadde sagt. Og da jeg en dag i dusjen tok meg til hodet fikk jeg en lykkerus uten like. Det var nupper på hodebunnen. Nå var det håp. Da jeg la meg på senga for å slappe av etter dusjen, gråt jeg av glede og lettelse. Jeg turte imidlertid ikke si noe til resten av familien, for jeg tenkte fortsatt at dette var for godt til å være sant. Her var det best å ikke si noe før jeg faktisk så håret. Vi fortsatte med shampooen, og jeg tror det var 1.mars at jeg så de første hårstubbene, og nå kunne jubelen slippes løs.Det var en helt ubeskrivelig glede og lykke. Det er kanskje litt overfladisk. Det er jo «bare» hår. For meg føltes det som om noe var blitt stjålet fra meg. Her kjempet jeg  for å komme gjennom en tøff behandling. Det var tydeligvis  ikke nok med belastningene jeg måtte kjenne på kroppen, både fysisk og psykisk, men nå skulle jeg også måtte se den. Det fysiske utseendet har jeg alltid, til en viss grad, kunnet styre selv, men nå ble også dette tatt fra meg. Nå var jeg altså delvis lam OG 70% skallet. Jeg fortsatte i tiden som kom og ligge og kjenne på strålefeltet, men nå var det mye mer oppløftende. Nå var det faktisk noe å kjenne på, ikke bare glatt hud.

Dette har vært en tidkrevende prosess. Først skulle dissse nuppene komme. Så kunne vi skimte at huden skiftet farge, før det vokste noe babyhår ut. Så skulle dette babyhåret mistes. Og SÅ kunne nytt og «skikkelig» hår vokse fram. Og jeg lover dere, dette klør noe så vanvittig. Hadde vi ikke visst bedre, kunne vi trodd det var lus. .  Heldigvis vokser håret mitt, som sagt fort, og det tok overraskende kort tid før jeg hadde hår rundt hele hodet. Det morsomme med «strålehår» er at det kan bli krøller/fall  når det vokser ut. Jeg fikk skikkelige korketrekkere, men etterhvet rettet de seg gradvis ut, og ble til vanlige krøller. Jeg som alltid har hatt blondt, stritt hår, hadde nå brunt krøllete hår. Jeg så virkelig ikke ut på håret. Langt, stritt og blodt på toppen av hodet, og brunt, krøllete på sidene og bak. Når jeg så meg selv i speilet, så jeg bare «stråle-Oda». Det var ikke noe gøy.

I august begynte jeg å få såpass lengde på håret at en frisørtur var aktuelt. Det nærmet seg utdrikningslag til søstera mi, som jeg skulle prøve å delta i. Og tror dere ikke at bare 5 måneder etter at jeg hadde ligget og grått over at jeg aldri kunne komme til å ha kort hår, klippet jeg håret kort? Jeg har fortsat et punkt på hode, som det er litt tynt med hår, men jeg kjenner at jeg ikke bryr meg så utrolig mye. Jeg bare fortsetter litt til med hårvekststimulerendemiddel, og satser på at en dag kommer håret tilbake. Men jeg takker høyere maker for alt jeg faktisk fikk tilbake.

Det hender fortsatt at jeg tar meg selv i å kjenne på håret på strålefeltet, og da smiler jeg bare og tenker hvor godt det er at denne delen er jeg ferdig med. Likevel er jeg glad jeg «fikk» oppleve dette, og ville ikke vært det foruten. Nå vet jeg hvordan det er å miste håret. Jeg vet hvor forferdelig grusomt det er. Jeg er bare en av de heldige som fajtisk fikk igjen håret. Tror jeg vokste litt på denne opplevelsen 🙂

Oda 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: