Som de fleste vet, tok jeg pause fra studiet dette høstsemesteret. Men det som bare noen få vet, er at jeg nå har sluttet helt. Jeg måtte lytte til kroppen. Jeg er, og har lenge vært, plaget med epilepsianfall (ikke de store krampeanfalla, men noen mindre. Og disse er skikkelig plagsomme og ubehagelige. De ble så plagsomme og forstyrrende at jeg ikke orket å gå på bachelorforberedende samlinger. Og da mistet jeg all motivasjon. De plager meg hver dag, og legger en demper på alt jeg gjør. Og dette gjør meg deprimert og frustrert. Jeg har sluttet å gå på spinning (noe som jeg egentlig elsker), jeg orker ikke å gå noe særlig turer. Jeg har økt dosen epilepsimedisin, uten at det har hjulpet. Jeg har fått time hos nevrologen 23.des, og håper VIRKELIG at han finner ut av noe som kan hjelpe, slik at jeg kan gå tilbake til «normalen».
Nei, jeg gidder ikke å «forsvare» avgjørelsen min. Jeg har rett og slett sluttet av helsemessige grunner.
Og nå som jeg har sluttet, har jeg lurt litt på om jeg egentlig gikk på riktig studie. Jeg vet ikke om dette var noe for meg. Jeg trodde det, da jeg var helt frisk. Nå har jeg fått nye erfaringer og interesser, og den dagen jeg kjenner meg klar til å studere igjen, vil jeg søke meg inn på ergoterapistudiet. Jeg har fått stor interesse for dette feltet. Ikke bare har jeg alltid syntes at anatomi er interessant, men jeg har fått mye lærdom/erfaringer som kan være til hjelp for andre som er i en lignende situasjon som jeg er i/har vært i. Det er mye som ikke kan læres ved å lese pensum og studere. Jeg vet hvordan det er å være pasient og hvor frustrerende det er.
Jeg har vært borti en del dårlig ergoterapibehandling, og håper jeg, en dag, kan bli en god ergoterapeut, og gi folk den terapien som kan hjelpe dem på best mulig måte.
Jeg har ingen aning om når det er aktuelt å begynne å studere igjen. Først og fremst må jeg bli kvitt disse anfalla. Og så får tiden vise. I mellomtiden kommer jeg til å fokusere på trening, og jobben min på Notabene.
Å slutte var et tøft og vanskelig valg, men jeg tror det var det beste. Jeg har bare måtte innse at livet blir ikke alltid slik man har planlagt. Dette har vært vanskelig å akseptere. Om jeg er 25 eller 35 når jeg får en bachelorgrad, er i det stor bildet ikke så viktig?
Ta livet tilbake 