Kom der lam, gikk ut som sau

I dag er det 3 år siden jeg ble utskrevet fra Lassa rehabiliseringssenter (SUS). 25.sept 2012 var en gledens dag. Ikke bare for meg, men for hele familien. Etter 2 måneder i strekk innlagt på sykehus, skulle jeg ENDELIG få bo hjemme uten å være på perm. Litt vemodig var det jo også. Jeg måtte ta farvel med mine nye venner. Men nå skulle jeg hjem til min familie, hund og ?

«gamle» venner. Jeg skulle tilbake til det ordentlige livet mitt. Riktignok et litt annerledes liv enn hva det var før sommeren. Men alt ville være bedre en et institusjonsliv. Spenningen var stor da jeg våknet denne dagen for 3 år siden. Om noen timer skulle jeg bli hentet. Da familien omsider kom, var det med de største smil! Jeg ble ikke mindre rørt da noen av sykepleierne felte en tåre da vi klemte hverandre farvel. Jeg kan på en måte forstå dem. Forandringen på meg etter de 7 ukene på Lassa var stor. Jeg kom der i elendig form i rullestol, og super sjenert. Nå gikk jeg uten problem, og absolutt ikke redd for å si noe.

SONY DSC

Jeg vil bare ta en liten «update» på hva som har skjedd iløpet av disse 3 årene.

Dagen etter jeg ble utskrevet på Lassa, fikk jeg begynne på Sirkelen rehabiliteringssenter på Klepp. Dette er jeg så takknemlig for. Da Lassa fikk vite hvem som kom til å være fysioterapeuten min på Sirkelen, sa de at jeg var kjempe heldig som fikk han, for han var dyktig. Og jammen hadde de rett. I tillegg har jeg i ettertid fått enda en dyktig fysioterapeut. Kan ikke klage på st jeg er så heldig som får 2 fysioterapeuter. Og så har jeg en helt fantastisk ergoterapeut, som delvis funker som psykolog, haha. Disse terapeutene har blitt så viktige for meg. Ikke bare fysisk, men jeg har endt opp med å betrakte dem som venner. Hvis jeg opplever noe spesielt, kan jeg ta meg i å tenke «Dette må jeg fortelle Henriette» (ergoterapeuten). Jeg gleder meg til hver trening. Det er noe av høydepunktet iløep av uka. Tenk å være så heldig å ha det slik under en rehabilitering.

Noe av det største jeg gjorde (fysisk sett) under det første året av rehabiliteringen, var å gå på snøhetta. Dette var et mål jeg og bestemor satte oss. Et kanskje lite realistisk mål, men det var en motivasjon. Juli 2013 riste vi til Dovre og begynte å gå/klatre oppover snøhetta. Det er jo et vannvittig vanskelig terreng. Bare stenrøys. Litt etter litt gikk det opp for meg at jeg faktisk ikke kom til å nå toppen.. Kreftene mine begynte litt etter litt å «ebbe» ut. Etter mange timer måtte vi se oss slått av fjellet. Vi tok en pause før vi begynte på nedturen. Og da kom skuffelsen pressende ut gjennom tårekanalen. Turfølget prøvde å trøste meg så godt de kunne, men for meg var dette så viktig, at jeg var ikke mottakelig for trøst. Så ute av det blå bestemte jeg meg for at «fy søren jeg har vært flink. Jeg hadde klatret 500 m rett opp i en fjellur, med en arm og en dårlig fot. Dette var ikke noe å deppe så for. Jeg hadde vært flink!!!» Og jeg er fortsatt stolt.

Kognitivt er jeg aller mest stolt av at jeg fullførte et fag på UiS året etter at jeg ble operert, og fikk C. For meg var dette nesten like stort, om ikke enda større som å få en A da jeg var frisk. Alle sa til meg at jeg ikke måtte ha så høye forventninger og krav ovefor meg selv. Men alle som kjenner meg, vet at når folk sier slikt, motiverer det meg enda mer. For meg var dette et bevis på at jeg ikke var «kognitivt svekket» av operasjonen. Når leger i ettertid spør under kontroll hvordan jeg er kognitivt etter operasjonen, sier jeg bare «jeg fikk C på eksamen, så da er den vel bra?». Og da er de enige i det.

Jobbmessig, er jeg ikke helt der jeg var før operasjonen. Men jeg er på jobb!! Og jeg har iløpet av de siste årene påtatt meg mer og mer ansvar. Nå er jeg (selvutnevnt) «signeringsansvarlig». Jeg planla og hadde nesten hele ansvaret for hele «Klepp bokfestival». Hele Notabene Jærhagen skal selvsagt ha creds for arrangementet. For meg var dette likevel et stort øyeblikk for meg. Å klare å være på jobb 12 timer med mye ansvar, var så gøy, og noe jeg vil gledes av lenge.

Fysisk status er at foten/benet er relativt god. Folk som ikke har møtt meg før ser at jeg halter, men det er jo bare pga de ikke har sett hvor gale det har vært. Men jeg kan gå, så jeg er fornøyd. Man skal ikke ta det som en selvfølge! Armen og hånda er så som så. Jeg kan ikke bruke de til noe særlig. Jeg klarer og åpne dører med den dårlige armen, og det kommer godt med når jeg bærer ting med den gode. Jeg får brukt den litt i jobbsammenheng. Det skjer stadig små framskritt, men de er så små at de er til tider vanskelige å glede seg over.. Jeg prøver å motivere meg selv med at så lenge det skjer framskritt, store eller små, så går det uansett framover, og da er det håp!!

Svulsten har for det meste stått i ro, men i sommer ble det oppdaget en minimal forandring i «restesvulsten». Når det først skal være en forandring, er det godt den er minimal! Legene er ikke bekymret, så da prøver jeg å ikke være det heller.

Epilepsien lever sitt eget liv. Den har dessverre vært litt «trøblete»i det siste. Har en del bivirkninger av tablettene, som gjør meg dårlig. Og pga. det har jeg ikke fått gått på trening på et par måneder. Jeg holder på å gå på veggen. Jeg savner å trene, jeg savner terapeutene mine.. hehe. Vet ikke om det er så normalt?

Nå som jeg tenker tilbake på de siste 3 årene, tenker jeg at jeg har hatt det veldig fint, selv om jeg har et ben og en arm som ikke funker helt, så har livet vært bra. Det har vært tøft og. Jeg har grått mye. Mest frustrasjonstårer, men og noen gledestårer. Jeg har vært redd, men jeg har og ledd. Tror nok jeg har ledd mer enn jeg har vært redd. Det er takket være familien min, som er så forbaska løgne.

I anledning «3årsdagen for utskrivinga» har jeg invitert familien på lammelårmiddag. Svigerbror har maset så på å få lammelår, ettersom han liker det så godt. Da måtte jeg finne på en anledning. Så nor noen uker siden kom jeg på at det snart var 3 år siden jeg ble utskrevet fra Lassa. Så da ble arrangementet «det er bedre å spise lam enn å være lam» opprettet. Nå står lammelåret i ovnen.

I juni arrangerte jeg en fest for å feire både 25årsdagen min og det at hjerneoperasjonen gikk såpass bra. Dette endte opp som den beste kvelden og bursdagen i mitt liv. En perfekt feiring av livet. Jeg er så takknemlig for at folk ville være med og feire dette sammen med meg!!! Vi bør virkelig bli flinkere til å feire livet og oss selv. Vi vet aldri hva som venter bak neste sving. Da jeg ble syk, angret jeg på at jeg ikke hadde gått ut på flere fester og lignende, Det er heldigvis ikke for sent for meg «å gjøre noe med dette». Jeg kan feste og leve livet nå. Og nå setter jeg ENDA mer pris på det. Jeg skal aldri slutte å ha det gøy.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: