Etter 3 år tørr jeg å vise dere noen bilder jeg virkelig hater. Det er noen bilder som «symboliserer» at selvfølelsen/selvtilliten min forsvant ved operasjonen. Operasjonen fjernet ikke bare svulsten, men den tok også selvfølelsen og utseendet mitt.
Ikke misforstå meg nå før operasjonen var jeg godt fornøyd med utseendet mitt. Jeg hadde fin hud, eide ikke en kvise. Håret var fint, og jeg var veltrent. Jeg følte meg bra. Årene etter operasjonen har vært grusomme. Jeg har ikke kjent igjen personen i speilet. Det har ikke vært den samme personen som la seg på operasjonsbordet sommeren 2012.
Operasjonen og rehabiliteringen har vært en stor påkjenning på/for kroppen. Kroppen har stresset mye. Og det har ført til mange kviser. Det har vært svært frustrerende. Det har nesten virket som om jeg har vært midt i den verste perioden i puberteten. Håret ble også «sykt». Det oppførte seg helt grusomt. Jeg prøvde alt, men ingenting gjorde at jeg «fikk det gamle» håret mitt tilbake.
Og pga lammelsen, syntes jeg at den affiserte(den som ble lam) siden aldri ble normal igjen. Dette kunne ikke andre helt forstå. Det har nok vært psykisk fra min side. Men det hjalp ikke meg da jeg så meg selv i speilet.
Speil og kamera ble min verste fiende. Jeg har mang en gang gremtes av å se meg selv i speilet. Tårene presset på. Ikke nok med det, tankene gikk til Ole Morten, som hadde «mistet» sine fine kjærest. Det måtte jo være fælt for han å ha en stygg kjærest. Når jeg følte meg ekstra stygg, ble humøret ekstra dårlig, og jeg fikk meg ikke til å si hva som var grunnen til dette. Det var utrolig vanskelig å si at jeg følte meg stygg. Tror faktisk ikke at eg har gjort det. Jeg har bare påpekt alle feil med utseendet mitt. Det er ikke lett å si orda «jeg er stygg». Det virker på en måte litt overfladisk. Og ingen liker å være overfladiske.
Jeg endte vertfall opp med å bli «besatt» med å «fikse» på meg selv. Målet var å se ut slik jeg gjorde før operasjonen. Jeg måtte bare prøve det og det produktet for å se om det kunne hjelpe. Jeg måtte bare fikse litt på håret hele tiden. Kanskje hvis jeg klippet håret «slik», så ville det bli sllik det var til slutt. Og kviser!!! Det er et kapittel for seg selv. hudpleieprodukt på hudpleieprodukt, men ingenting hjalp. Alt virket håpløst ut, og jeg ble tristere og tristere. Når jeg så meg selv i speilet, så jeg bare kviser…. mange kviser.
Nok om det, Det er med glede å kunne si at jeg ENDELIG begynner å føle meg som meg selv i igjen. Når jeg nå ser meg selv i speilet, ser jeg Oda, og ikke «operasjonOda». Denne sommeren, tror jeg faktisk ikke at jeg har sett meg selv i speilet og har ønsket å gråte. Jeg har kanskje ikke alltid vært fornøyd, men så lenge jeg ikke gremmes, får jeg være fornøyd.
Med dette innlegget, er jeg ikke ute etter å sanke bekreftelser og kompliment. Jeg ønsker bare å få fram de sidene med operasjonen som ikke dere «utenfor» tenker over. Jeg har tenkt på dette blogginnlegget lenge, men jeg har ikke vært klar for å vise dere operasjonsbildene før nå. Nå som jeg har klart å distansere meg fra «operasjonsOda». Og la meg gjøre det helt klart at man ser VIRKELIG ikke ut som personer på tv-serier etter en hjerneoperasjon. Da jeg så bildene fra Haukeland, flere måneder etterpå, kjente jeg meg ikke igjen. Det samme gjorde ikke min søster, Mari. Jeg tenker stakkars familien min, som kom inn til dette synet:
Med 56 sting i hodet under bandasjen, og et delvis lammet ansikt, var ikke utseendet det fineste. Nå kan jeg le litt av det, men det gjør skikkelig vondt å se bildene, selv om jeg føler meg bedre.Men det skyldes ikke utseende, men de vekker veldig vonde og traumatiske minner.
Oda
Ta livet tilbake 