Før MRkontrollen jeg tok i juni, sa jeg til mamma, at det er farlig å ver sikker på at svulstene ikke har vokst, og at jeg kan ikke ta det for gitt. Plutselig kan de ha vokst. Og jammen hadde jeg rett.
Jeg var på sykehuset før ferien for å få svar på MRkontrollen jeg var på i juni. Da sa nevrologen at de hadde funnet noe på bildene de ikke visste hva var. Dette skremte meg, og jeg fikk total panikk. Jeg frøs helt til da nevrologen fortalte dette. Jeg fortalte ikke dette til familien, for jeg ville dobbelsjekke med Haukeland. Det var en lang og tung kjøretur hjem. Jeg ringte Ole Morten for å fortelle dette, og da brøt panikken løs. Jeg hylgråt, og pappas mistanke om at noe var galt, ble bekreftet. En uke senere ringte Hauikeland og fortalte at de også hadde sett noe på bildene, men de skjønte ikke hva det var. Da bestemte jeg meg for at det var svulsten som holsdt på å krympe. Det var en litt mer oppløftende tanke, og no jeg «kan leve godt med» oppi all uvissheten.
I går fikk jeg brev fra Haukeland, og der stod det at de har funnet en beskjeden progress. Men de er ikke urolige av den grunn. Og jeg skal ta ny MR om 6 mnd
Selv om jeg innbiller meg, at jeg ikke bryr meg så mye om svulstene , er det først i slike situasjoner at jeg skjønner hvor redd jeg faktisk er for de. Jeg tenkte «nå må jeg sikkert operere igjen eller ta cellegift». Det at legene på Haukeland ikke er bekymret går meg hus forbi.
Jeg fokuserer kun på det negativet, og fantasien finner alle mulige måter jeg kan tolke dette negativt. «nå vet jeg at svulsten faktisk ennå har kreftceller i seg» , «når den først har vokst litt, kan den fortsette å vokse MYE» , «Tenk om den plutselig blir veldig aggressiv» . Jeg koblet ut, var ikke mottakelig for å høre på beroligende ord fra familien. Jeg skulle vertfall ikke ha middag. OG dette var jo «supert» å få vite rett før sydenturen jeg skal på.
Da jeg satt i sta og ikke orket å spise mat, slo det meg «hva ville Bessa gjort?» (Bessa er som jeg har skrevet før, farmora mi, som er mitt forbilde. Bessa ville vertfall ikke sittet her og tenkt så negativt og droppet middagen. Da reiste jeg meg opp på sekundet og gikk på og spiste middag.
Jeg skal fortsette med å ikke ta «stabil svulst» for gitt. Selv om den har «oppført» seg fint 3 år, så kan jeg ikke ta dette som en selvfølge. Jeg lever med en ondartet svulst, og den kan man aldri stole på. Men jeg trenger ikke tenke så negativt, og bli så redd hver gang. Det er lett å skrive, men å leve opp til det, er en helt annen ting.
Oda
Ta livet tilbake 