Svulster er så utrolig tankekrevende

I det siste har jeg vært helt utslitt. I tillegg til at jeg har økt aktivitetsnivå, har jeg bekymret meg mye for svulstene.

Etter jeg kom hjem etter operasjonen, har jeg fra tid til annen hatt en slags «kribling» på den siden jeg ble lam på. Jeg har sammen med fysioterapeuten kommet fram til at dette sikkert er et tegn på at nervene i hjernen vokser ( som i og for seg er kjempe bra.) Men i det siste har jeg kjent det litt på min høyre og friske side når disse «kriblingene» kommer. Og dette skremmer meg veldig. Det er helt sikkert ikke noe farlig, og har nok en et logisk og naturlig forklaring. Problemet er bare at jeg må resonere meg frem til en logisk og «ufarlig» årsak hver gang jeg kjenner dette. Heldigvis kjenner jeg det ikke så ofte Likevel bruker jeg store deler av dagen til å gruble over dette. Og dette gjør meg så sliten. Jeg trodde jeg ikke brydde meg så veldig over svulstene, og det gjør jeg normalt ikke?så lenge jeg ikke kjenner noe jeg TROR er et symptom på vekst/spredning.

Alt jeg kjenner for tiden, tolker jeg som noe farlig. Og at jeg er sliten, tolker jeg som et symptom (nevrologen sa at hvis jeg blir betydelig trøttere, kan det være et symptom). frykten i meg mener det er mer sannsynlig at jeg er sliten og trøtt pga svulstspredning enn at jeg er sliten og trøtt etter alt jeg gjør og all bekymringa. Av og til lurer jeg på hvordan jeg i det hele tatt klarer å fungere…

Og når jeg har klart å innse at det er totalt ulogisk det jeg innbiller meg, nei da, innbiller jeg meg at jeg har fått en ny svulst som «rolser» det til på min høyre side. Jeg blir så oppgitt over meg selv!!! Frykt er bra til en viss grad, men for tiden, er den min verste fiende. Den suger ut det lille jeg har av energi. Jeg vet at det er frykten som styrer tankene mine. Derfor må jeg tenke meg frem til grunn som taler for at det ikke er vekst i svulstene. Jeg må tenke for eksempel «hvis «hovedsvulst» har vokst og spredd seg til den andre siden, ville jeg vel merket det?», eller «viss svulst nr.2 har vokst og spredd seg helt ned til der bevegelsene sitter, ville jeg vel merket det og, på en litt tydeligere måte?», eller «hvor sannsynlig er det for at jeg skulle ha fått en NY svulst??!!» Jeg forvinner inn i min egen verden når jeg grubler av dette. Da får jeg ikke med meg hva som skjer på tv-en, eller hva jeg leser. Så da gidder jeg rett og slett ikke å lese lengre.

Frykten gjør til og med at jeg blir skikkelig overtroisk. Her om dagen klarte jeg ved et uhell å knuse et speil på jobb. Det første jeg sa og tenkte var «nå gru eg meg til MRen», for nå å er eg jo dømt til å få et dårlig svar. Jeg er fortsatt litt redd pga. dette speilet. En annen overtroisk opplevelse er fra sist uke. Jeg har i det siste planlagt en feiring for å feire at operasjonen jeg hadde for 3 år siden gikk bra. (ja, litt i etterkant, men bedre sent enn aldri). Jeg har gruet meg litt for denne festen, tilfellet MRen jeg skal ta samme uke viser at det er vekst i svulsten, og at hele poenget med feiringen forsvinner, og at jeg må til Haukeland for å behandling/operasjon. Uansett, jeg lå i sengen før jeg skulle stå opp, og da jeg fikk en slik «kribling» og kjente jeg noe på min høyre side. Jeg syntes det var selvsagt at det var litt skummelt og ekkelt. Jeg så på mobilen min, og da så jeg at jeg hadde fått en melding fra de jeg skulle leie lokale av. I meldingen stod det at de hadde «dobbelbooket», så jeg kunne ikke få lokalet den dagen. Jeg fikk momentant klump i magen, og tenkte at dette var et «tegn fra gudene» om at jeg bør ikke ha denne festen pga MRen vil vise vekst/forandring. Hvor har jeg fått denne overtroen min fra? Jeg som var relativt rasjonell og lite overtroisk før operasjonen.. Har kirurgen operert inn overtro mens hun fjernet svulsten? Eller lå logikken min i de 99% av svulsten hun tok ut? Who knows?

Mest sannsynlig er det «bare» frykten for det ukjente som skremmer meg til å tro det verste. Heldigvis har jeg en familie som klarer å være rasjonelle og logiske når jeg ikke klarer det, så de hjelper tankene mine på «rett kjøl». Nå er det jo slitsomt for de også å ha noen som er så irrasjonelle, for jeg må jo hele tiden spør/forsikre meg at det jeg tenker virker logisk.

Jeg er ikke noe spesielt glad i å uttrykke og meddele frykten min. Det er ikke noe gøy å bry andre med det, og jeg vil heller ikke skremme andre til å tro at dette er farlig.Derfor holder jeg mine dumme tanker mest og lengst mulig for meg selv. Men til slutt kjenner en at dette må ut, da det ikke er sunt å holde slikt for lenge for seg selv. Så da er jeg rett og slett nødt til å være litt egoistisk og plage/bry andre med frykten en kjenner på.

Oda 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: