De siste 3 åra, har noe av det mest irriterende folk har sagt til meg er «tenk så bra det gikk, det kunne gått så mye verre» Dette har vært så provoserende. I mitt hode er ikke det å bli lam et godt utfall. Hvordan kunne det gått verre? Ikke misforstå meg. Jeg vet at det å bli blind og døv er verre, men for meg var det å bli lam, og miste så mye kontroll, vært såpass tungt og psykisk tøft, at dette var det som var «verre». Jeg levde selvsagt i et håp om å komme ut av operasjonen uten skader. Det hadde vært det aller beste. Det er jo det beste som kunne skjedd, og da kunne en si «tenk så bra det gikk», og ikke når jeg faktisk fikk en del skader. Da gikk det jo ikke så bra???!!!
I går fikk jeg vite noe jeg ikke var klar over, og som gjorde det litt mer det folk har sagt til meg, mer forståelig.
Jeg har ikke vært klar over hvor farlig og vanskelig operasjonen min var. Jeg har nok ikke vært ?klar? for å høre det eller? Da jeg havnet på SUS første gang, sa de at den største svulsten (den som forårsaket anfalla) var ca 2×4 cm stor. Da jeg var på kontroll på Haukeland 1 måned før operasjonen, sa kirurgen at den var ca 4×6 cm stor.
Under operasjonen, viste det seg at den var 6×8 cm. Og gjennom svulsten gikk en blodåre. Dette gjorde jo operasjonen en hel del vanskeligere. Kirurgen var nok klar over dette før operasjonen, men ingen sa det til meg. Det kan helt sikkert skyldes at de ikke ville skremme meg mer enn nødvendig.
Før operasjonen var jeg redd for å dø under operasjonen, men nå skjønner jeg at det faktisk var mulig. Jeg vet selvfølgelig at alle operasjoner innebærer en viss risiko, men at jeg kunne død på operasjonsbordet av hjerneblødning (pga. det gikk hull på blodåren), har jeg ikke vært klar over. Når jeg tenker på hvor alvorlig det hele var, syns jeg så synd på familien som var ved bevissthet de 7-8 timene jeg ble operert. Det kan ikke ha vært noen lette timer.
Så nå forstår jeg at det folk mener når de sier «det kunne gått så mye verre» er at det er mye bedre at jeg ble lam og lever, enn at jeg hadde strøket med. Det har hendt at jeg har tenkt at det faktisk hadde vært bedre å ikke overlevd operasjonen.. Slike tanker er nok en del av ?bearbeidingen?. Heldigvis er jeg nå enig og i at å bli lam er et mye bedre resultat av en svulst, enn å dø på operasjonsbordet. At jeg skulle ønsket at jeg hadde dødd, høres utrolig brutalt ut, men når jeg først skal være ærlig, så får dere høre alt. Det har vært utrolig vanskelig/tøft og slitsomt de siste 3 årene. Og det har vært på de mørkeste dagene, at slike tanker kom.
Jeg syns det er litt «creepy» å tenke på risikoen med operasjonen. Jeg kommer nok aldri til å bli vandt til tanken/følelsen på den operasjonen. Det er så fjernt, men likevel så virkelig.
Nå som jeg fikk vite hvor omfattende og vanskelig operasjonen var, har jeg fått en mye større respekt for kirurgen min. Det er en prestasjon å klare å jobbe «rundt» en blodåre ved å bare se halve siden.
Oda 🙂
Ta livet tilbake 