Ett skritt i riktig retning

I dag tok jeg et skritt i riktig retning, og jeg er veldig stolt av meg selv.

For utenforstående vil kanskje dette virke veldig banalt og merkelig ut. Men for meg, og de som kjenner meg godt, vet at dette var veldig vanskelig og psykisk tøft for meg.

Jeg var nemlig hos kiropraktoren min. Som noen kanskje husker, var det hos kiropraktoren jeg fikk mitt første anfall, som gjorde at jeg havnet på sykehuset og fikk beskjeden om hjernesvulsten. For meg er behandlingsrommet til kiropraktoren min nesten synonymt med frykt, hjernesvulst, og sykdom. Jeg har unngått kiropraktoren til enhver pris.

Uheldigvis har jeg en rygg som trenger jevnlig behandling av kiropraktor. Jeg kan så klart bytte kiropraktor, men det er ikke rettferdig overfor kiropraktoren min. Han har ikke gjort noe galt, det var ikke han som «ga» meg hjernesvulstene. Dessuten har jeg gått hos han siden barneskolen. Han kjenner meg og ryggen min J

Året etter operasjonen, hadde jeg 0 problemer med ryggen. Ganske utrolig i grunnen. Nå har jeg blitt såpass god, og gjør mye av det samme som jeg gjorde før, og da har ryggproblemene komt tilbake. Og derfor kan jeg ikke unngå kiropraktoren så mye lengre. Jeg har allerede utsatt det i ett år. Tanken på å vende tilbake til det rommet, har vært så skremmende, at jeg har heller gått med vond rygg.

Men nå, har jeg bestemt meg for å jobbe med saken. Jeg skal øve meg på å være i rommet. Heldigvis, har mamma og jeg samme kiropraktor. Så da mamma skulle til behandling i dag, skulle jeg være med. Og jeg har grudd meg til dette i flere dager. Men det måtte gjøres.

Da jeg kom inn til kiropraktoren, ble han veldig overrasket, ettersom han forstår frykten min.

Jeg hadde planer om å stå helt inntil døra og vente på at behandlingen var over. Da han skulle til å starte, sa han at jeg kunne sette meg på benken, hvis jeg turte (denne benken er verre enn selve rommet, da det var denne benken jeg lå på før jeg fikk «illebefinnende», og jeg lå på denne benken fram til ambulansen hentet meg. Så jeg forbinder benken med frykt, og det å være livredd for hva som skjedde, og hva som kom til å skje) Jeg tenkte at jeg er hos kiropraktoren for å «øve» og en gang må jeg igjen ligge på benken og bli «knekt på plass», og jeg liker å utfordre meg, så jeg satte meg på benken? med sikkert 150 i puls. Da jeg satt der, ble jeg plutselig så stolt av meg selv.

Jeg måtte gjøre det klart for kiropraktoren at jeg vet at det ikke var han som utløste anfalla mine, og han er ikke grunnen for frykten min. Heldigvis er han veldig forståelsesfull, og sa at han er der når jeg er klar, og at jeg styrer han når det gjelder behandling 😉 Fram til det er min tur til behandling, skal jeg fortsette med å øve meg på å være i rommet. Neste gang blir allerede på torsdag .

Dersom jeg skulle ?kaste inn «håndkleet», og slutte å gå til kiropraktoren, eller bytte behandlingsrom, «vinner» frykten og sykdommen min, og det finner jeg meg ikke i. Etter øvingen i dag, har jeg følt meg stolt, og jeg føler at jeg har tatt et skritt mot å TA TILBAKE LIVET

Oda

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: