Familie er alt

Familien min er noe helt utenom det vanlige. Vi er rare, vi diskuterer høylytt og krangler. Av og til kan det sikkert se ut som vi ikke liker hverandre, men for meg har jeg den beste familien som finnes. De har vertfall betydd mye for meg etter operasjonen.

De har hjulpet meg masse, satt sine ønsker og behov til side for å hjelpe meg. De har ikke klaget eller vist at de har hatt det vondt.

Du tenker kanskje at slik skal en familie være, men det skal man ikke ta for gitt. Når jeg er deprimert, er jeg jammen ikke lett å ha med å gjøre. Jeg blir fort sint (jeg er snarsint fra før av, så det hjelper ikke), jeg lukker meg inne, orker lite. Er det noe familien min er flink til, er det å lokke frem smilet når dagene er mørke. De gjør ikke vondt verre ved å stakkarslig-gjør meg. Ved familiemiddager ler vi alltid av mine utfordringer og handikapp. Da ler vi, så tårene triller, vertfall hos meg.

Jeg vil vie noen setninger til hvert medlem av familien. Jeg må avgrense dette litt, så det blir bare selve «nærfamilien», men det må sies at resten av familien har vært helt fantastiske.

Mamma: Gry Vorset , må være definisjonen på styrke. Jeg er evig takknemlig for at du var med meg på sykehuset hele tiden. Mamma beroliget meg når jeg var livredd for svulsten og for operasjonen. Hun fulgte meg ned til operasjonsstua, og sov på sykehuset, i senga ved siden av meg, både på Haukland og SUS. Mamma har hjulpet alt hun kunne, med påkledning, stell og opptrening. Hun har foretatt alle «syketelefoner». Hun ringer til nevrologen for meg, når epilepsianfalla ble for plagsomme. Dette gjør hverdagen veldig mye lettere for meg. I tillegg har det vært veldig fint å ha en mamma som er utdannet innen helsevesenet, og vet hvordan kroppen fungerer, og kan forklare det når jeg ikke forstår.

Pappa: Geir Asheim, har vært til utrolig stor hjelp. Han setter alle andre framfor seg selv. Pappa har kjørt rundt på meg i over 2 år til og fra sykehuset, slik at jeg kunne få være mest mulig hjemme. Det er både tid- og energikrevende å hente meg på SUS, og kjører meg tilbake på kvelden. Aldri hørte jeg et sukk eller noe. Pappa gjør alt for familien. Pappa hjalp meg masse da jeg tok et fag på UiS i 2013. Pappa tilbrakte også tid sammen med meg på sykehuset, og fortalte mye om hvordan farmor ikke lot sykdommen ta knekken på henne. Det er også ganske sporty av han å ta meg med på gå-trening, uten at han hadde noen erfaring med det).

Søster: Mari Asheim Vorset. Vi har alltid vært litt som hund og katt gjennom oppveksten. Vi var aldri skikkelig venner, men det endret seg fra 7.juni 2012. Fra den dagen har hun vært en av de viktigste personene i livet mitt. Mari er den som alltid kommer med støttende ord og handlinger. Hun gir og gir, OG gir. Har jeg en dårlig dag, kommer hun gjerne med gaver og klem. Og hun anser meg ikke som litt syk engang. Hun er den som glemmer at jeg har en diagnose,, som gjør meg en smule redusert. Så hun behandler meg slik som hun gjør med alle andre. I 2013, ble Mari sjefen min på Notabene Jærhagen, og dette er jeg veldig glad for. Hun tilrettelegger, og jobber for at jeg skal ha det bra på jobb. Mari har endelig forstått det morsomme med galgenhumor. Maris samboer, Kenneth, er et kapittel for seg selv. Han er veldig flink til å le AV meg. Og dette genererer mer latter, og får alle i godt humør.

Bror: Sondre Asheim Vorset – har vist seg å være ganske reflektert, kommer med hjelpende ord når jeg trenger det. Han er verdensmester på å lokke fram smilet hos meg. Jeg skjønner ikke hvordan han klarer det. Det er virkelig en prestasjon. Sondre var den som hjalp meg å «beseire» trappa hjemme for første gang. Han hjelper når jeg trenger hjelp. Sondre har fått seg en fantastisk samboer, som er relativt ny i familien. Victoria har allerede blitt som ei søster. Og sammen har de «gitt» meg verdens søteste nevø. Ailo var akkurat den gleden vi trengte etter disse vanskelige åra.

Kjærest: Ole Morten Aarstad – mannen som ikke klager. Han har stått ved meg gjennom hele rehabiliteringen. Ole Morten var med til Haukland da jeg ble operert, og kom så å si hver dag på Lassa. At han har holdt ut med meg, er bra gjort. Han satt med meg hjemme, da jeg var for dårlig til å finne på ting om kveldene. Det var virkelig snilt gjort. Ole Morten har også fungert som taxi. Ole Morten er godheten selv, og gjør ofte mer enn hva som er til hans eget beste, og hva som kan forventes. Det er ofte han depresjonen min går utover. Jeg blir sint og lei for alle verdens ting. Og til tider føler jeg meg som verdens dårligste kjærest, men han holder ut med meg for det om. Ole Morten fungerer også som fysio- og ergoterapeut. Han hjelper t.o.m. med å sette opp håret mitt når ingen andre kan. Dette er kjærestemateriale.

Disse vanskelige åra, har nok gjort oss til en mer sammensveiset familie

Jeg vil benytte anledningen til å ønske et riktig godt nytt år. Og takk for det gmle.

Oda

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: