En sann hypokonder

Det ironiske med å være en skikkelig hypokonder, er at man er så redd for å få sykdommer, at man faktisk pådrar seg en psykisk tilstand eller sykdom (om man kan kalle hypokonderi det). Alle er vel i bunn og grunn opptatt og redd for egen helse..? De fleste klarer å holde dette til et sunt og normalt nivå, men andre (inkludert meg selv) blir så syklig opptatt, st det går utover livskvaliteten.

Jeg skrev tidligere at jeg skulle skrive et innlegg om å være hypokonder, og her kommer det. Grunnen til at det tok så lang tid, er at jeg ville vente til jeg hadde vært på hypokonderklinikken. Nå er det ca 3 måneder siden jeg var der, og har fått lært hvordan jeg skal håndtere problemet.

Jeg har alltid vært litt hypokonder. Jeg kunne let få panikk når jeg kjente en klump på halsen. Jeg husker at jeg sa til de hjemme, da jeg gikk på vgs, at jeg trodde jeg hadde hjernesvulst, siden jeg hadde vondt på vise plasser på/I hodet. Jeg fikk til svar, «hva er sjansen for det?», og at det sikkert skyldtes at jeg bet tenna hard sammen. Greitt, jeg slo meg til ro med det. Du kan jo tenke deg hvordan det at jeg hadde rett den gangen, har forsterket helseangsten min. Så min tanke var at det er best å være proaktiv, og ta tak I problemet før det er for sent. For hvis noen hadde trod meg da jeg sa at jeg hadde hjernesvulst, er det ikke sikkert at svulsten hadde blitt så stor, og jeg kunne unngått å bli lam. Jeg hadde rett sist gang, og da kan jeg ha rett nå også..!

Det at jeg hele tiden skulle være proaktiv, senket livskvaliteten betydelig. Jeg gikk konstant rundt og var redd for å ha en mer eller mindre alvorlig sykdom. Det tok all konsentrasjon og fokus. Når jeg f.eks var på konsert, ble jeg mer optatt av å kjenne etter om det var noe galt med meg, enn å nyte konsertopplevelsen. Det same gjaldt når jeg var sammen med venner, kjæresten og familien min. Jeg forsvant inn I min egen «sykdomsverden» og var overbevist over at jeg f.eks hadde en eller annen krefttype,hjerteinfarkt, eller slag.

Heilt seriøst, det var ikke grenser for hvor mange sykdommer jeg «hadde». Jeg «var» aldri frisk. Etter at jeg ble lam, har jeg hatt en del vondt I venstre arm/bryst (dette pga at den venstre armen min «bare henger der». Det er ganske tungt for en skulder uten særlig mye muskler, å holde på plass en arm som bare henger der. Dette gjorde at jeg fikk et drag I skulderen ( armen holder på å dra skulderen ut av ledd), og dette skaper smerte nedover armen. I tillegg dras det I de venstrebrystmusklene. Vondt i venstre arm + vondt i brystet = hjerteinfarkt!! Jeg «hadde» hjerteinfarkt ganske så ofte. Hjerteproblem var hovedproblemet, men jeg «hadde» også mange andre sykdommer. Gudene vet hvor mange krefttyper jeg «hadde» I en periode. Jeg tror seriøst at jeg var innom de fleste.

Jeg kom over en artikkel der Ingvard Wilhelmsen forklarer hypokonderi: «hypokonderi er til tider nesten uutholdelig. Det kan sammenlignes med å ha en ladd pistol mot tinningen mer eller mindre hele tiden. I tillegg til denne konstante balanseringen på dødens rand, mener den jevne hypokonder at det passer dårlig å være døende akkurat nå. Derfor gjør hypokonderen det han tror han må for å overleve, og hypokonderien tar fort over hele livet. . Kroppen sjekkes etter tegn på sykdom, og legebøker og nettsider finleses. Hvert vage symptom tolkes i verste mening, og enhver hodepine blir tegn på en hjernesvulst» ( http://www.forskning.no/artikler/2006/januar/1136887834.43 ) Det er akkurat slik det føles å være skikkelig hypokonder.

Når jeg kjente den minste ting, tolket jeg det som et symptom, og fikk panikk. Det var ikke bare meg dette gikk ut over. Jeg maste om sykdommer 24/7 hjemme, og familien ble utslitt av masingen min. Jeg var fullstendig klar over at det var bare tull det jeg innbilte meg, men jeg klarte ikke å kontrollere angsten min.

Da fastlegen min endelig forstod hvor ille helseangsten min var, foreslo hun hypokonderklinikken I Bergen. Jeg hadde hørt om denne klinikken før, men hadde ikke komt på at dette kunne være løsningen. Egentlig var jeg litt skeptisk. Jeg innsåg at dette krevde nok mye jobb fra min side, og jeg er mer fan av «quick fix». Uansett var det verdt et forsøk. Jeg fikk plass ganke fort (fastlegen min lavirkelig sjela si i henvisingen hehe)

For de som ikke vet hva hypokonderklinikken er, så er det en seksjon av medisinsk poliklinikk ved Haraldsplass diokonale sykehus I Bergen. Klinikken er drevet av Ingvard Willhelmsen, some er lege og professor med hypokonderi som spesialfelt. Jeg fikk 2 timer hos han.

Det var 2 timer med terping på at man kan ikke velge om man er syk eller frisk, men man kan velge å TRO at man er frisk. Det gikk opp et lys for meg. Det høres veldig enkelt ut, noe som alle kunne fortalt meg, men det var noe med han. Det er ikke rart at han er en av Norges mest populære foredragsholdere. Det er helt utrolig at jeg fikk mer ut av de to timene med han, enn det jeg fikk ut av 1 ½ år hos psykolog. Livskvaliteten og hverdagen min har blitt betydelig bedre og ettere etter hypokonderklinikken. Ukene etter at jeg kom hjem fra Bergen, føltes det som om 100 kg var fjernet fra skuldrene mine. Ja, tidenes klisje,men jeg kjente bare en enorm lettelse. Dette market andre også. Venner og familie har fortalt at de kunne se det på meg. Jepp, nok e klisje 😉 Få dager etter at jeg kom hjem fra Bergen, var jeg på besøk hos noen venner, og jeg kunne for første gang på lenge, kose meg uten å ha fullt fokus på sykdommer.. Og så kom den store testen: kunne jeg sitte 2 timer på konsert uten å tro at jeg har hjerteinfarkt eller andre alvorlige sykdommer..?. Det er den kjekkeste konserten jeg har noen gang vært på.

Det er en glede å si at jeg har ikke «hatt» hjerteinfarkt eller slag etter at jeg var på hypokonderklinikken. Jeg er ikke helt kvitt helseangsten, men den er såpass redusert, at jeg klarer å håndtere den. Og nå kan jeg heller bruke tid og energi på å leve, I stedefor å være red for å bli syk eller dø. Det er en mye mer verdifull bruk av tid og krefter.

Til slutt vil jeg bare si at den hodepinen jeg hadde på vgs, skyldtes nok ikke hjernesvulst, da mine sitter på en plass hvor man ikke kan merke noen symptomer. Så det var faktisk ikke ymptom på noe..bare tilfeldig.

En annen gledelig nyhet er at jeg har fått nytt treningsopphold på Lassa, I forbindelse med botoxinjeksjonen jeg fikk sist uke. Lurer du litt på hvorfo jeg tar botox, så anbefaler jeg sat du leser sist blogginnlegg J Jeg blir innskrevet 22.mai, og rekner med å få 2-3 uker med god trening.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: