Vi tror du har hjernesvulst

«Vi tror du har hjernesvulst!» Hvorfor gråter jeg ikke? Jeg vil og MÅ gråte. Men det kommer ingenting. Slik husker jeg sjokkbeskjeden. Og takk gud for at legen brukte ordet «hjernesvulst» , og ikke «hjernekreft». Hadde hun sagt kreft, hadde jeg sikkert takket for meg. Jeg har alltid hatt en intens frykt for kreft, og assosiert det med døden. For meg hadde det vært som å fått beskjeden: «du ligger for døden». Jeg vet at svulst og kreft er det samme, men samtidig er det ikke det. Svulst trenger ikke være farlig, og er ikke alltid ondartet. Jeg levde hele tiden i håpet på at den var godartet (helt til det motsatte var bevist).

Du hører ofte klisjéen om at du får et overlevelsesinstinkt når du får en slik sjokkbeskjed, og det er faktisk ikke tull. Jeg er overrasket over hvor rolig jeg var etter jeg fikk diagnosen. Dette kan nok delvis skyldes en viss mengde stesolid (beroligende), som jeg fikk for å forhindre flere epileptiske anfall. Beroligende + at legene aldri brukte ordet «kreft», gjorde håndteringa av diagnosen, veldig mye lettere for meg. Jeg var så klart redd for å dø. Det ville vært rart hvis ikke. Men frykten fikk ikke ta overhånd. Jeg var hele tiden sikker og bestemt på at dette skulle jeg/vi klare. Jeg var så sikker på dette, at jeg mente at det var bedre dette skjedde meg og min familie, som kom til å vinne den kampen. Verden er ikke rettferdig, hvorfor skulle det ikke skje meg/oss.

Jeg fikk et smykke av Mari som hun hadde arvet av Bessa (vår farmor). Bessa fikk kreft hele 4 ganger, og overlevde hver eneste gang. Hun ble og er et symbol på styrke og hun er et forbilde for meg, og ved å bruke dette smykket, hadde jeg med meg Bessa over alt. Bessa neket å la kreften ødelegge henne, og lot seg ikke knekke. Og dette prøvde jeg å praktisere. Jeg ble mer og mer trygg på at hjernesvulsten var intet problem. Den skule jeg lett fikse, men operasjonen, den var det verre med. Den grudde jeg meg noe helt forferdelig til.

Jeg har brukt mye humor for å takle diagnosen. Denne humoren har gjerne gått litt langt, og utviklet seg til galgenhumor. Og jeg syns det er kjempe morsomt, mens enkelte andre syns det blir litt for drøyt Ikke missforstå meg, jeg tar diagnosen alvorlig, men et hjelper meg fint lite å sitte inne og se mørkt på livet og være lei meg. Da er det bedre å le mest mulig 🙂

En annen ting som har hjulpet meg mye, er at familien og de rundt meg, ikke stakkerslig-gjør meg. De sier aldri» ååh, stakkers deg som har en slik diagnose..Det må være helt forferdelig». Jeg vet at de syns synd på meg, og føler med meg. Og det er nok. Jeg takler ikke at folk skal «dulle» så veldig med meg. De tuller litt med situasjonen, og så ler vi av alt det morsomme som har skjedd under rehabiliteringen. Det skjer mye morsomt når man ikke er så alvorlig hele tiden. Tro meg, vi har ledd så mye at man skulle ikke tro at noen har fått en slik sjokkbeskjed

Det som nok har vært mest avgjørende for meg er at ingen av legene har sagt «du har kreft». Selv etter at vi fikk vite at svulsten erondartet, har ingen brukt ordet kreft. Det er utrolig hvor stor betydning valg av ord har. «svulst» ga meg et håp. Og når ingen av legene bruker ordet «kreft» i min situasjon, gjør heller ikke jeg det. Jeg har aldri sagt «jeg har kreft». Gjør jeg det, vil jeg føle meg syk, og det er jeg ikke.

Dette er ikke ment som et skryteinnlegg over hvor flink jeg har vært. Jeg vil bare vise at selv om man får en slik diagnose, trenger man ikke legge seg ned og kapitulere (noe jeg alltid har trodd jeg ville gjøre i en slik situasjon).

Oda

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: