Angst

Har du noen gang vært så redd at du mister all fornuft. Så redd at du ikke får sove. Så redd at du kaster opp? Vel, det har jeg.

I sist innlegg virket det kanskje som jeg ikke bryr meg eller er særlig redd for hjernesvulstene jeg har.. Men jeg har vært livredd for de. Det tok litt tid før jeg ble skikkelig redd. Det var først da jeg ble lagt inn på Lassa at jeg fikk panikk. Så redd at uttrykket «det skremte livet av meg», fikk en ny dimensjon. Jeg var helt sikker på at jeg kom til å dø. Det var null håp. Jeg fikk ikke sove. Om nettene så jeg for meg/lurte på hvor mange som villekomme i begravelsen. Jeg så for meg alle blomstene i midtgangen i kirken. Jeg var så redd st jeg kastet opp. Jeg var livredd og veldig lei meg. Sa familien var litt ekstra snille med meg, og lot meg bestemme middagen, tenkte jeg at de var ekstra snille siden jeg kom til å dø. Folk kunne ikke gjøre noe snilt uten at jeg forbandt det med at jeg forbandt det med å være dødssyk. Mamma stelte i stand en middag med tanter og oknkler som ikke hadde sett meg siden jeg fikk diagnosen. Og dette trodde jeg st vsr en «ta-et-siste-farvel-med-Oda»-middag. Jeg innser i ettertid at den tanken er helt idiotisk, men jeg var overbevist.

Jeg så ingen grunn til å kjøpe nye klær, for hva var vitsen? Jeg ville ikke få brukt dem så lenge.

Og ikke hjalp det st da jeg lå i sengen på Lassa for å hvile mens jeg hadde på radioen, så spilte de sangen » some die young» av Laleh KONASANT. Den sangen dyns jeg, før, var veldig fin, men når du ligger der med hjernesvulst, er den helt forferdelig. Jeg har fortsatt et veldig anstrengt forhold til den sangen.

For å bruke ordet «kreft», har du det, er du så klart redd. Og å ha kreft i hjernen gjør det ikke mindre skummelt. Kreft i kroppens «syringssentral» Jeg mener ikke at hjernekreft er verre enn andre typer kreft. Men hjernen styrer alt, og den er syk.

Da jeg kom hjemt etter 7 uker på Lassa, ble jeg ikke kvitt dødsangsten. Panikken tok meg hver dsag, og jeg kjente ingen glede. Angsten utviklet seg til en kraftig depresjon, og det var uutholdelig. Jegbegynte på jdps, og sa psykologen sa at jeg sikkert kom til å slite med depresjonen i minst 1 år, ble alt 100 ganger verre. Skulle jeg virkelig være så lei og slite med dødsangst på lenge..? Jeg orket ikke å gå ut lengre, og ble sikkelig a-sosial. Jeg var ikke med venner på lenge. Jeg satt heime kveld etter kveld. Hver helg lå jeg på sofan heime i stua, der mamma og pappa var. Når du er 22 år gammel, er ikke det så utrolig kjekt. Heldigvis har jeg verdens beste kjærest, som satt der med meg hver kveld. Han kunne jo vært med venner, som ville vrt mye kjekkere, men han valgte å sitte der med meg, og det betydde så utrolig mye for meg.Det er da du innser hvor fantastisk kjærest du har.

Psykologen og de fleste sa at jeg måtte godta situasjonen og det som hadde skjedd. Så klart, godtok jeg det ikke. Jeg godtar ikke at jeg ble lam. Godtar jeg det, er det heller ingen vits i å jobbe for å bli bra. Jeg har ikke tenkt å forbli lam. Jeg kan forstå hva som kjedde, og innfinne meg i det, men jeg NEKTER å akseptere og godta det. Skjer ikke. Jeg skal bli frisk. Jeg skal ikke bli som før. Jeg skal bli bedre. For det første har jeg fått så mye mer erfaring og innsikt enn hva du kan få som frisk. Dette tror jeg vil være en stor fordel, i det jeg ønsker å jobbe med, nemlig personalledelse.

Venner var veldig forståelige og kom på besøk da jeg orket det. Etter hvert fikk jeg snakt med andre som har slitt med depresjon. Veldig godt å ha noen som forstår fullt og helt hvordan det er å ha depresjon. Da de snakte om det, kjente jeg meg igjen, og forstod at hvordan jeg hadde, var jeg ikke alene om. Depresjon er tabu i dagens samfunn, og det hsr det vært før også. Jeg syns at det er bra når folk tørr å snakke om det. Det burde ikke være noe å skamme seg over. Det kan ramme alle alle. Jeg valgte å være ærlig, og sa det uten å nøle. Jeg tenkte at det ville være mer forstålig for venner når jeg sa at jeg ikke orket å finne på noe. Jeg tror også at venner og famile syns det vsr greitt stjeg sa det rett ut. Det var ikke så rart at jeg slet med depresjon, etter å ha blitt operert for hjernesvulst og ble lam etterpå, Det er så klart mange grunner for at man får depresjon, så min grunn er ikke mer «legitim» enn andres.

Dødsangsten avtok desember 2012, da jeg var på MR-kontroll på Haukeland. Og kirurgen min sa at jeg ikke måtte stresse med svulstene. jeg måtte leve livet, feste, begynne på Uis igjen, gifte meg og få unger. Dette var en STOR lettelse. Jeg fikk beskjed om at jeg foreløpig ikke trengte ny operasjon. Det var den beste julegaven jeg og familien kunne fått. Etter den kontrollen, ble min redsel kraftig redusert. Jeg er ikke lengre redd for å dø av svulstene. Så klart ofrer jeg dem, i blant, noen tanker. Det er jo ikke direkte gøy å ha dem. Min skrekk, er ikke å dø av dem. Jeg er mer redd for at den svulten som siier på venstre side av hjernen, skal vokse og at det vil ende med at jeg blir lam på høyre side. Eller at de vil vokse og gjøre meg blind, eller skade andre sanser. Selv om jeg vet at dette er så å si umulig, da min type svulst okser så sakte at den vil ikke kunne vokse så fort og ødelegge noe, på tiden mellom hver MR-kontroll. Likevel er det fortsatt skummelt.

I bunn og grunn, prøver jeg å ikke bry meg om svulstene, Jeg begynner å klare å leve med dem/hånfdtere. Det som er problemet nå for tiden, er at jeg har blitt tidenes hypokonder. Gudene vet hvor mange sykdommer jeg har «hatt». Jeg får helt panikk og angsten tar meg. Jeg vet at det bare er tull, men jeg klarer ikke å kontrollere angsten. Det er både frustrerende for meg og de rundt meg. Jeg har fått plass på hypokonderklinikken i Bergen i februar, og håper virkelig at jeg vil bli bedre. Jeg tenker å skrive et innlegg på bloggen om det å være hypokonder og hvordan det var på hypokonderklinikken.

Jeg vil til slutt si at det er ikke mer synd på meg enn andre. Ja, eg var uheldig, men det er andre folk også. Men hva kan du gjøre med det. Det eneste man kan gjøre er å reise seg opp etter at livet kaster deg ned. Man må nekte å la seg knekke og jobbe for å ta livet tilbake. Man må

Oda 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: