Psykologisk svulst

Da jeg ble syk var det som jeg fikk verden snudd opp ned og ble ristet rundt i en tørketrommel. Det var det ingen i helsevesenet eller andre, ikke meg selv engang, som tenkte at jeg kanskje trengte litt hjelp med å takle det. Ikke bare med beroligende medisin. Greit at ferieturen til Mallorca, som vi skulle reise på dagen etter innleggelse, måtte avlyses. Det var ikke så traumatisk, men hva med de store planene, livet mitt. Jeg måtte slutte på universitetet, slutte på jobb og kunne ikke flytte sammen med kjæresten min, slik vi hadde planlagt å gjøre når jeg var ferdig med bacheloren min. Jeg ble innlagt tre dager etter siste eksamen på det andre året. Dette er store saker for en 22-åring.  Å takle slikt er ikke et tema vi lærte om på skolen. Jeg ville ha hatt mer nytte av et fag om «hvordan takle livskriser» enn matematikk. I matematikk kan man i hvert fall bruke kalkulator. Kanskje psykisk hjelp ville vært min kalkulator i denne situasjonen. Nei, ikke et spørsmål ble stilt om det. Jeg skal ikke lyve og påstå at jeg ikke har hatt psykologer. En på Lassa rehabilitering, noen få på JDPS (Jæren distrikt psykiatrisk senter). På ingen av plassene snakket vi  om sorg eller hva som hadde skjedd. Ikke om den lammende dødsangsten min heller. Husker jeg sa at jeg var så redd at angsten til tider kom som kastet over meg. De gangene jeg var hjemme på perm unngikk jeg ofte offentlige plasser hvor jeg kunne komme til å treffe bekjente og derved måtte snakke om det som hadde skjedd. Jeg ba den som trillet meg i rullestolen om å trille på kryss og tvers mellom reolene på butikken, slik at jeg slapp å støte på kjenninger jeg så. Jeg orket og turte ikke snakke om det som hadde skjedde. Jeg utviklet en form for sosial angst. Med depresjon og angst i sekken ville og turte jeg ikke å være med vennene mine heller. 

 Først en liten forklaring for å kunne forstå resten av innlegget. Jeg syns det er vanskelig å forklare og gi en definisjon på hva angst er. Vi bruker det ordet på så mange forskjellige måter. Jeg forstår det ikke helt selv. Men i grove trekk kan vi si at angst er to ting. Både fysisk og psykisk. Det psykiske er tankene våre.Gjerne bekymringer. Angst er irrasjonelle i motsetning til frykt. Frykten slår inn når det faktisk er noe å være redd for, f.eks løver, slanger, høyder. Jeg har angst for å ta MR. Hater det. Det er ikke farlig å ta MR. Jeg ser for meg at jeg kan spy, og ettersom hodet blir spent fast, er jeg redd jeg skal bli kvalt og drukne i mitt eget oppkast. Jeg kunne sikkert død, men hvor sannsynlig er det? En irrasjonell tanke altså. Angst er fysisk i form av at disse tankene og bekymringene utløser fysiske plager, for eksempel pustebesvær, smerte, slitenhet, trøtthet, trykk i brystet og muskelverk. Psykologen sier at angst er de fysiske reaksjonene på tankene, men i dette innlegget bruker jeg ordet angst om tankene mine.  

Da jeg ble skrevet ut fra Lassa, ble «min psykiske helse» overført til JDPS. Det føltes ganske bortkastet. To ting sitter jeg igjen med etter timene der. 1: Psykologen begynte den ene timen med at det sto på nettet at Sarah Jessica Parker (skuespiller) akkurat hadde blitt tatt for stjeling på Gardermoen. Hvordan i all verden skulle det hjelpe på depresjonen min? Jeg ble ikke mindre lei meg. Heller mer lei meg over menneskeheten 2: Han sa jeg kunne skrive ned ti fine ting som hadde hendt i løpet av dagen når jeg la meg om kveldene.  Han  forklarte ikke poenget med dette, dermed så jeg ikke nytten og verdien av det da, så det gadd jeg ikke gjøre. Men da jeg ble sengeliggende av fatiguen trengte jeg noe godt å tenke på, så da begynte jeg med det, og det gjør jeg fortsatt hver kveld. Noen dager er det vanskelig å komme på ti ting. Da må jeg senke krava. For min tvangstanke sier at det må være ti. Da må en god kveldsmat eller det å ha lest i boka mi være nok. Dette er jo en fin måte å avslutte dagen på. Fokusere på noe fint.

Angstlidelser har mange former, fra bekymringer for hva som kommer til å skje, frykt for bestemte situasjoner, for å bli kritisk vurdert av andre, eller skremmende angstanfall. Hvis angsten hindrer oss i vår livsutfoldelse, vil det kalles en angstlidelse. Her har du meg. Alle årene med kreft, behandlinger og fatigue oppå det, har gjort meg skikkelig redd for å bli dårlig. Jeg orker ikke å bli  dårligere nå. Jeg er redd for at jeg skal forverre fatiguen og bli for dårlig til ikke kunne gjøre noe. Alt jeg gjør, kan potensielt gjør meg sliten. Jeg er redd for å bli sliten. Du er kanskje ikke redd for det. Det er jo fullstendig normalt å bli sliten. Etter åtte år med lite aktivitet og hvor jeg nesten barrikaderte meg i huset, vet jeg ikke hva normalt sliten er. Jeg har selvfølgelig blitt normalt sliten. Problemet er at da går flyalarmen i hodet mitt. FARE. Nå har det skjedd! Nå er jeg satt tilbake og må ligge i senga vond og utslitt og ikke i stand til å gjøre noe. . Fullstendig irrasjonelt, men det bryr ikke angsten seg en prikk om. Den liker det kanskje også. Fin hobby å skremme livet av meg. Jeg er ofte redd. Jeg har nok angst for fatiguen. Dette har ingen plukket opp før – ikke før for ett par år siden. Ikke engang at jeg sliter med angst.

 Jeg ser for meg at hjernen er  schizofren. Ikke til forkleinelse for de som er schizofrene. Den ene delen er ond og vil meg vondt. Elsker å gjør meg vondt. Ja, det er «mine» tanker, men de er ikke bevisste. Disse tankene er på en måte instinktive. De kommer automatisk. De kan også gi meg forferdelig mye dårlig samvittighet. De verste tankene er hva sykdommen og jeg har påført familien min av bekymringer og plager. Det er fryktelig vondt og sårt og jeg føler skyld for at vi ikke kan være sammen så mye som vi brukte å være. Tanken på at jeg ikke kunne være hos bestemor på slutten av livet hennes og at jeg dro med hunden vår på en lang tur, da det i etterkant viste seg at hun var alvorlig syk , får meg til å gråte og gir meg dårlig samvittighet. Den mest idiotiske episoden med samvittigheten min er fra da noen spurte hvordan jeg klarte å huske navnet på svulsten min. Oligodendrogliom. Joda, ikke så vanskelig når du deler opp i ord. Første del: OLI = kallenavnet på kjæresten min, GO = den er den beste av de verste. Dendrogliom = ikke så vanskelig. Da jeg hadde sagt dette, så jeg på kjæresten min. «Fikk du dårlig samvittighet nå?» spurte han. Ja, selvfølgelig gjorde jeg det. Jeg brukte han for å huske svulstens navn. Hele bilturen hjem sa jeg unnskyld.

De tre siste årene har vært veldig vanskelige, tøffe og krevende og det har vel foreldrene mine kjent på. Jeg har trengt mye hjelp, blant annet følge til alle sykehus- og behandlingstimer. En gang i høst måtte jeg til legevakta om natta og da kjente jeg på en ekstrem dårlig samvittighet og frykt for at jeg kommer til å slite ut foreldrene mine.

I 2018/19 slet jeg med mange epilepsianfall. Nevrologen jeg hadde da ga opp epilepsien min. Mente at jeg bare måtte leve med den. Umulig å behandle. Det godtok ikke jeg og kontaktet jeg verdens mest kjente lege. Nei, ikke dr Phil, men Google. Jeg googlet meg fram og fant en diagnose som virket passende – PNES (psykogene, ikke-epileptiske anfall). En lidelse som ligner epilepsi ved at du kan få epilepsilignende spasmer, men som er forårsaket av psyken. En ville trenge psykologisk hjelp for å bli god. Jeg fortalte dette til nevrologen. Hun trodde ikke på det, men jeg insisterte på at hun skulle henvise meg til JDPS igjen i håp om at de kunne hjelpe med dette. Etter å ha vært litt streng, fikk jeg den henvisningen. Under utredningen min der gikk vi gjennom hele sykdomsforløpet. Psykologen sa flere ganger at jeg trengte sorgbearbeiding. Siden jeg ikke hadde diagnose på anfallene ba jeg om å bli henvist til SSE (Statens senter for epilepsi). Dette for å sjekke om anfallene mine var PNES eller epilepsi. Legene der helte litt mot PNES, ut fra mine beskrivelser, men for å være sikker på diagnosen ble jeg utredet med telemetri. Etter 24 timer telemetri (måling av hjerneaktivitet) ble det slått fast at jeg har epilepsi. Da jeg kom tilbake til JDPS og fortalte dette, fikk jeg ikke fortsette der. Ettersom anfallene mine var epilepsi, var det ikke noe de kunne hjelpe med. Men hva med sorgbearbeidingen psykologen mente jeg trengte? Det som jeg sårt trengte. Jeg strigråt da jeg fikk beskjeden. Mamma og pappa trodde jeg tullet da jeg fortalte dem om at jeg mistet behandlingstilbudet, nå når endelig en psykolog hadde forstått behovet mitt. Selv om jeg har epilepsi, utelukket ikke det at jeg kunne ha det psykisk vondt. Psykologen ga meg noen navn på private psykologer han trodde kunne hjelpe. Selvsagt ville jeg det, og fikk meg en time hos en av dem. Fullstendig fiasko. I begynnelsen av timen spurte jeg om hun kunne fortelle hvordan en psykologtime foregår. Jeg hadde til nå ingen skikkelig erfaring med det, syntes jeg. hun spurte hvorfor jeg lurte på det. Det er vel normalt å lure på hvordan nye ting virker? Nei, jeg hadde ikke kontrollbehov, som hun mente. Jeg bare lurte. Hun hadde flere spørsmål om hvorfor jeg lurte. Jeg følte meg konfrontert. BANG! Fatiguen slo til. Kraftig. «Nå må vi avslutte. Nå ble jeg dårlig av fatiguen», sa jeg, med ønske om bare komme meg raskest mulig ut døren. «Er ikke det typisk? At angsten slår inn nå?» spurte psykologen. «Nei, ikke rart. Det er slik fatiguen min fungerer. Jeg er sliten og da kan jeg få vondt», svarte jeg. Det er jeg som har kronisk fatigue! Da vet vel jeg best, tenkte jeg. Jeg skyndet meg å betale tidenes mest bortkasta penger. «Henne skal jeg ikke tilbake til», sa jeg til pappa, som kjørte meg hjem.

Etter dette henviste fastlegen meg enda én gang til JDPS. For sorgbearbeiding denne gangen. De første ti gangene jobbet vi med anfallene mine. Igjen; epilepsi eller angst? Jeg fikk mamma til å filme ett av anfallene og jeg viste filmen til behandleren på JDPS, til psykologen på palliativt team på kreftavdelingen, og jeg viste den til nevrologen min. Alle hadde ulike meninger, men vi gikk for epilepsi til slutt. Jeg fikk epilepsimedisin for det, og det hjalp nesten helt. Jeg hadde fremdeles anfall og etter hvert tenkte jeg at de kanskje ble utløst av noe psykiske. Kanskje de bunnet i sorg eller noe traume. Etter flere måneder fortale behandleren at de driver ikke med sorg-/traumearbeid på JDPS.

 Utover våren begynte jeg å legge to og to sammen. Når jeg ble stresset og kom i en eller annen konfrontasjon fikk jeg utrolig vondt. Hvis jeg kranglet eller ble konfrontert måtte jeg si «Stopp! Vær så snill å slutte, jeg klarer ikke mer». Det var for fysisk vondt. Eller jeg fikk det jeg alltid kalte «fatiguevondt». Det river og verker skikkelig i musklene. Jeg vil rømme fra den situasjonen jeg er i, for det gjør for vondt. Akkurat slik det gjorde hos psykologen jeg ikke likte. Vent litt 2+2 = angst. Kunne hun ha hatt rett? Det må være angst jeg sliter med. Hun hadde rett. Jeg satt i en ubehagelig situasjon og det gjorde fysisk vondt. Jeg ville rømme – komme meg i sikkerhet. Slik jeg stadig vekk gjorde. Hun var den eneste som skjønte problemet mitt. Jeg sliter med angst. Ikke nødvendigvis så mye fatiguen etter all behandlingen i 2015. «Jeg må tilbake til henne», tenkte jeg. Jeg ringte og bestilte meg en time. Hun usket at jeg var «hun som stakk av». Under timen hos henne snakket vi om hva som plaget meg og hva jeg hadde vært igjennom og enda mer. Om sykdommen min, og de fysiske plagene mine. Hun mente fortsatt at jeg led av angst. De psykiske reaksjonene, de skyltes det hun ville kalle «en psykologisk svulst». Flott, enda en svulst! Den består av dårlig samvittighet, følelsen av at jeg ikke er god nok, at jeg gjør feil, at alt er min skyld, veldig dårlig selvtillit og ikke minst sorgen over alt jeg har mistet på grunn av kreften. Alt dette henger over meg. Trykker meg ned i grøfta, tapper meg for energi og gir meg vondt i kroppen. Det er stor belastning å kjenne på disse tankene. At noe alltid kritiserer meg. Tenk deg at du blir mobbet hele dagen. Nå som psykologen i grove trekk hadde kartlagt problemene, kunne vi begynne behandlingen.  Ta et oppgjør med plagene. Som å skrelle en løk. Lag for lag.
En komponent er dårlig samvittighet. Jeg har ekstremt lav terskel for å få dårlig samvittighet. Det er slitsomt i lengden. Jeg sier unnskyld for hver minste ting. Og enkelte ganger klarer jeg ikke å legge det fra meg, så jeg går og tenker og føler meg fæl i mange timer. Redd for å ha såret noen. Jeg tror alltid at jeg er til bry for andre, så da må jeg unnskylde meg.  En annen komponent er at jeg er veldig opptatt av ikke å gjøre feil. Prioriterer feil, bruker LP feil, får ikke til verktøyene, kjenner ikke noe virkning. Hva er det jeg gjør feil? Skjønner det ikke. FEIL!  En del av komponentene til min psykiske svulst er at jeg tror jeg gjør feil og at det at jeg blir dårlig skyldes mine dumme valg. Det er akkurat det som er problemet. Jeg må slutte å tenk at jeg gjør feil. Jeg gjør jo ting riktig ifølge nevrologen, lp-mentoren, kreftkoordinatoren og legen. Men likevel føles det ikke slik. Jeg husker nyhetsoverskriftene fra 1990 og tidlig 2000-tallet om hvor farlig mobilstråling er. Strålingen kan gi deg kreft. Dette satte seg skikkelig fast i meg. Jeg ble veldig preventiv. Skulle ikke få kreft. Jeg snakket lite i mobilen for å unngå strålene, hadde alltid samtalene på høyttaler. Slo alltid mobilen av om natten, eller la den langt fra sengen min. Hvis jeg trenger mobilen på og gjerne i nærheten av meg på nattbordet, tenker jeg: «Nå ber jeg jo om at svulsten skal vokse». Jeg får vondt i magen av å se mobilen så tett innpå meg. Av og til vokser jo svulsten. Da hender det at jeg tenker at det er min feil. Jeg hadde mobilen nær meg om natten. Dette uroet meg lenge, så jeg måtte finne litt mer ut av dette. Jeg sendte mail til Hjernesvulstforeningen. De svarte at Det at strålene kan føre til kreft, er en myte uten rot i virkeligheten. «Phu», da kan jeg frigjøre meg fra det.

 Den behandlingen psykologen min bruker er en visualiserende behandling. Jeg skal se for meg og personifisere angsten. Angsttankene ser jeg for meg som en «Bob» (en truende og skremmende karakter i Kompani Lauritzen- serien. Den er skummel og banker opp deltakerne). Mine tanker er stygge mot meg. Rakker ned på meg og vil meg vondt. Det føles helt naturlig å tenke stygt om meg selv. Boben henger over meg. Truende. Er min «styggen på ryggen». Som en hakkespett på steroider. Varsler om kommende katastrofer. En gang jobbet vi med disse tankene mine, med Bob. I begynnelsen stod den rett ved siden av meg, stor og truende. Dess mer vi snakket og jobbet med den fant vi ut at den egentlig var lei seg og redd og trengte trøst. Jo mer jeg trøstet, dess lengre vekk gikk den. I slutten av timen gikk jeg og Bob hånd i hånd på stranden i solnedgang. Best anvendte 1500 kr noen gang. Dagen etterpå klarte jeg å kjenne på følelser jeg ikke har kjent på mange år. Gode følelser.    

 Et annet verktøy fikk også en enorm betydning. Jeg unngikk ofte aktiviteter på grunn av frykten for å bli dårlig. Sikkert fordi angsten/ Bob mener jeg fortjener det. Psykologen og jeg snakket litt om hvorfor og hva vi kunne gjøre. Hva kan vi gjøre med Bob? Jeg vil ikke at Bob skal skremme meg. Da må jeg få han ut av syne. Putte han i fengsel. Inn bak gitter i et fengsel omringet av en høy murstensvegg. På kjøreturen hjem fra psykologen så jeg for meg Bob i fengselet hver gang jeg ble redd for å bli dårlig og jeg ble ikke dårlig i det hele tatt. Dagen etter var 1.mai. Vårsleppet. Jeg ble med for første gang på åtte år. Jeg har jo vært for redd og sliten og ikke orke det. Men i år satt Bob i fengsel. Og jeg satt på fortauskanten med tanteungene mine og så motorsyklene suse forbi. Fra nå av løsnet det. Bob har ikke skremt meg så mye og jeg har virkelig levd. Det ble den første 17.maien som ikke har vært tilbrakt i senga eller sofaen i joggebukse foran fjernsynet. Det ble bunad, 17.mai-frokost, tog, is og møte med gamle venner, og grilling med familie hos broren min på ettermiddagen. Akkurat da peeka livet. Verdens beste anvendte 1500 kroner (hos psykologen) nok en gang. Jeg sitter igjen med en skikkelig god og glad følelse. Blir så glad av å tenke på denne dagen. Heller ikke i mine villeste drømmer, i hvert fall ikke de siste årene, hadde jeg trodd at jeg skulle være med på Jærnåttå. Utenkelig og umulig. Det viste seg at DDE har rett. Det umulige er mulig. For jeg satt der, i rullestol riktignok, men det gir jeg f i, når jeg vanligvis ville ligget i senga kl. 22, utslitt etter en vanlig dag. Nå satt jeg på Åge Aleksandersen- konsert fra 22.30 til nesten kl.24. Det var bokstavelig talt både «min dag» og «å levva livet»

En gang fortalte jeg psykologen at det å lære seg å gå på ny kanskje kan være like krevende som å ta en bachelor. «For det var ikke lett», sa jeg og lo. «La du merke til hva du gjorde nå?», spurte psykologen. «Nei, egentlig ikke». «Du lo. Hvorfor lo du av det?». Etter utallige timer viser det seg at jeg ofte ler  meg selv. Sier jeg noe fint eller vondt om meg selv, ler jeg. Psykologen er veldig opptatt av hvorfor jeg gjør det. Jeg føler ikke jeg gjør det bevisst. Lurer heller litt på om det er fordi jeg ikke klarer å gi meg selv ros eller føle på sorgen. Eller at det kanskje er en kompenseringsmekanisme. Det er lettere å le ting vekk enn å gråte for da viser jeg ikke at jeg egentlig har det vondt. Bob er veldig glad i janteloven. Nå ble ny oppgave å ikke le av meg selv. Det er vanskelig, men jeg har blitt mer bevisst på det. Når jeg kjenner på at jeg vil le eller tulle med sykdommen klarer jeg å tenke at dette er ikke bra for meg og at jeg heller skal kjenne på smerten. Det er sunnere.

I alle år, som syk, har jeg ikke latt meg kjenne på følelsene mine. Jeg holder de inni meg. Er jeg redd eller lei, holder jeg det for meg selv for ikke å bekymre og irritere andre. Når jeg har fått beskjeder om at svulsten har vokst, stopper kroppen min opp, før jeg så tar meg i nakken. Vær sterk! Jeg vil ikke snakke om sykdommen. Jeg har benektet den og følt meg friskere da. Dette har jeg holdt på med i tolv år. Jeg liker meg der. Jeg har aldri brukt ordet kreft når det gjelder meg selv. Dette fungerer ikke hos psykologen. Her skal jeg forholde meg til realitetene. Jeg er alvorlig syk. Hun graver dypt og jeg må kjenne og forholde meg til følelsene. Det gjør så fysisk vondt. Nå vil angsten at jeg skal rømme. «Stikk av for dette er ubehagelig og skikkelig vondt. Vondt. Vi liker ikke det, Oda. Det er farlig. Kom deg ut!», roper angsten. Psykologen graver og graver. «Hva føler du nå? «Jeg har trykk i brystet», sier jeg. «Det er angsten det. Hva ligger bak? Under der?». «Nei, vet ikke helt». Er det ikke din jobb å vite det, tenker jeg. Du er jo psykologen her og skal vite hvordan hjernen fungerer. Nei, hun mener at jeg skal finne ut av det. Jeg prøver. Det kan jo kanskje være sorg, sinne? Det gjør vondt. Jeg vil egentlig ikke mer, men velger å stå i det.
En gang ble angsten så ille at jeg trodde jeg kom til å ramle ut av stolen og ligge på gulvet og krepere. Du vet Hulken når han river av seg t-skjorta si? Slik ville jeg gjøre med huden min. Vær så snill og stopp. Med tiden har jeg lært meg å takle dette når vi begir oss ut i vanskelig tema. Nå spør hun om jeg vil gå inn på det, selv om det gjør så vondt. Ja, jeg skal stå i det. Vondt skal vondt fordrives. Jeg må ofte reflektere og si hvordan jeg tror ting henger sammen. Når jeg svarer, og hun sier «nydelig», føler jeg at nå svarte jeg rett. Ti poeng til meg. Jeg vet at det ikke er slik det virker, men føler meg skikkelig flink da.  

Jeg har gjort feil i tolv år. Aldri godtatt eller sagt at jeg har kreft. Hittil har jeg kun sett på MR-bildene to ganger. Når legene har spurt om jeg vil se de, hvor det har vokst, har jeg sagt «Nei, se du, mamma». Jeg vil ikke se det. Tørr ikke se det. Da blir sykdommen ekte. Jeg foretrekker at den ikke er det. Det føles tryggest slik. Benekte den. Da føler jeg meg frisk. Jeg har aldri sagt «Jeg har hjernekreft». Min metode har vært: Snakker eller tenker jeg ikke på det, så har jeg det ikke. Jeg har benektet, fortrengt og ikke anerkjent sykdommen. Det har vært min overlevelsesstrategi. Familien min fikk forbud mot å si ordet «kreft» om min sykdom. Jeg har heller forholdt meg til «hjernesvulst». Jeg vet jo inderlig godt at det er det samme, men likevel føles det mindre farlig. Svulst er mer abstrakt. Det er en hevelse. Kreft er mer mystisk, flytende, uforutsigbar og skremmende. På timen hos psykologen snakket vi om dette. Jeg sa jeg var redd for ordet kreft. «Men du har det. Du har hjernekreft. Kreft. Kreft. Kreft.»  Jeg ville bare gråte og trengte en stor klem. Selv etter denne innprentingen, klarer jeg fortsatt ikke si at jeg har hjernekreft. Når folk spør om hva som har skjedd med meg, sier jeg til meg selv «Hjernekreft, Oda, det er svaret». Jeg starter med å si «Jeg har…..», forbereder meg på å si ordet. Stopp! Klarer det ikke. « …hjernesvulst», svarer jeg.

Selv om jeg går til psykologen, har jeg en lang vei å gå. Jeg er langt ifra å bli kvitt Bob’en. Jeg gjør mye feil og klarer ikke legge fra meg alle bekymringene. Får ikke til å stoppe alle komponentene som er opphavet til angsten. Da dømmer jeg meg nord og ned. Jeg får ikke til å stoppe de dumme og destruktive tankene og bytte de ut med det jeg faktisk får til. Når jeg kjenner meg litt sliten og vond etter en aktivitet, bryr jeg meg mer om det enn at jeg faktisk var sammen med tanteungene eller at jeg var på teater. «Jeg får det ikke til», kan jeg ofte klage til mamma. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med Bob. Trenger han en klem, eller skal jeg sette han i fengsel? Eller skal jeg ta en lp-prosess. I så fall hvilken? Jeg kjenner ikke noe virkning. Jeg får det ikke til»

 Etter all behandlingen med cellegift og stråling, begynte jeg å oppleve noe nytt. Jeg ante ikke hva det var, og det kom og gikk. Det gjør det fremdeles. Det er en slags tanke eller fornemmelse som fyker gjennom hodet på meg. Jeg klarer ikke å få fatt på hva det er. Det er skikkelig ubehagelig, ekkelt og skremmende. Jeg mister bevisstheten i noen sekunder. Hører ikke noe, selv om noen sitter rett ved siden av meg og snakker til meg. Min søster ville teste ut dette. En gang hun så jeg fikk anfall, sa hun høyt «brunost» gjentatte ganger. Jeg hørte ingenting. Mens anfallet står på lager jeg visst lyder eller snakker. Jeg gjør ikke det bevisst. Det kan være alt fra «mhm, ja, nei, jeg vet det». Nok en gang kommer spørsmålet: epilepsi, angstanfall? Hvem vet. Det kan virke litt som epilepsi. Enkelte epileptikere kjenner seg litt igjen når jeg har forklart hva jeg kjenner på. Nevrologen kan ikke utelukke det. Noen får litt rare anfall etter mye behandling. Året etter operasjonen opplevde jeg de’ja vu etter et anfall. Det var litt ekkelt. Så hva er dette? Jeg vil vite det, slik at vi kan fikse det. Jeg fortalte psykologen om det. Om disse flyktige tankene. Det har et navn. «Yes», tenkte jeg. En diagnose, akkurat det jeg vil ha. «Det er PNES», sa hun. «Nei, det kan ikke være det», svarte jeg. «Jeg har jo blitt sjekket for det». Da jeg kom hjem, kom jeg på at på SSE, hadde jeg en annen type anfall, ikke disse. Da kan ikke PNES utelukkes. Psykologen mente at kunne være det.

Jeg visste og vet ikke så mye om denne diagnosen. Det er ikke sikkert jeg husker rett nå, Psykologen forklarte at det ofte kommer i forbindelse med traumer, angst, stress. Det er bare en viss mengde angst kroppen klarer å holde på. Til slutt sprekker det, skjer en slags kortslutning i hjernen. For mye angst. Ettersom jeg aldri vil kjenne på frykten for helsa mi, stenger jeg alt ute og holder alt på en armlengdes avstand, og angsten bygger seg opp. Og bang. Anfall.  Er det en ting jeg er flink til, er det å fortrenge og ikke anerkjenne problemene. Jeg spurte psykologen om hun kan hjelpe meg med dette. Til min store lettelse svarte hun ja. Ved å gå hos henne og få kjenne på og bearbeide tankene mine, vil jeg begynne å anerkjenne og godta angsten og trykket vil letne. Den vil ikke bygge seg opp og gi kortslutning. Dette jobber vi med. Jeg må grave i meg selv, sette ord på ting. Det er fryktelig slitsomt. Blir trøtt av det. I begynnelsen ble jeg dårlig etter timen. Alle de fysiske angstsymptomene ble med meg hjem. Nå har vi jobbet såpass mye, at dette ikke er et problem. Jeg blir trøtt, men ikke dårlig. Nå går jeg ca en gang i uken til psykologen. Det er så godt å ha noen som ser meg og faktisk vet hva som må gjøres og som gir meg muligheten til å leve litt igjen. Selv om det er veldig dyrt, betaler jeg med glede. Betaler heller det enn å få gratis timer på JDPS og aldri få ordentlig hjelp. Jeg er veldig fornøyd med å ha blitt bedre fysisk, men jeg skal ikke stikke under en stol at jeg fremdeles er redd. Veldig redd. Unødvendig redd kanskje, irriterende redd. Det ødelegger fortsatt dagene mine. Jeg blir fremdeles sliten og det stjeler mye energi.

Jeg er fortsatt veldig streng med meg selv. Urettferdig streng. Aldri god eller flink nok. Aldri fornøyd eller stolt av meg selv. Kunne alltid vært flinkere. På Eurovision-festen jeg var på i fjor, holdt jeg ut en time før jeg reiste hjem. Det var ganske bra. Året før ville det å delta ha vært uaktuelt. Jeg var fornøyd med egen prestasjon. Første fest på 10 år. «Fornuftige Oda» sier «kjempe bra». Dette var gøy. Taklet mye lyd og folk. Til og med tittelen «kveldens best utkledning». Jeg var glad, stolt og fornøyd. Helt til jeg satte meg i bilen for å reise hjem. Da kom «angst-Oda». Jeg kunne sikkert vært der lenger. Klart litt mer. Vært litt flinkere, modigere. Puff. All gleden og stoltheten forsvant. Slik er det veldig ofte. Har jeg for eksempel vært på teater, er fornuftige-Oda fornøyd, fornøyd med å ha klart dette. Kommet meg gjennom dette uten anfall. Verken epilepsi eller angst. Så kommer angsten og sier «men du tok jo Paracet og Valium på forhånd, så du klarte ikke dette helt på egen hånd» Jeg får ofte høre av de som hjelper meg med å bli bedre, at når jeg blir redd for å gjøre ting, noe jeg ikke gjør så ofte, må jeg minne meg på at dette gikk fint sist gang, at jeg klarte det, og da v⁸il det nok gå fint denne gangen også. Da er det en drittsekk som hvisker meg i øret «men husker du den gangen det ikke gikk bra?» Jeg tenker også ofte på hvor slitsom og vanskelig jeg er. Jeg er ikke god nok kjærest. Kjæresten min og jeg får ikke være så mye sammen på grunn av at jeg er dårlig. Vi har hatt lyst til å kjøpe hus, men jeg er aldri klar.  Etter alle årene med sykdom har jeg på en måte blitt litt fastlåst her hjemme. Jeg er 34 år og bor fortsatt hjemme hos mamma og pappa. Det er flaut og jeg kjenner på en skikkelig skam. Søsknene mine hadde rett i det de sa på tull før jeg ble syk. «Oda kommer til å bo hjemme til hun er tretti». Nå har jeg sittet og jobbet med dette innlegget i hele dag, ja, i mange måneder for den saks skyld, så nå er jeg sliten. Jeg vil hvile og slappe av resten av kvelden. Men planen er at jeg skal bli med å gå tur på stranda for å se på solnedgangen. Bob er ikke invitert. Men kjenner han vil det likevel. Skremmer meg. Minner meg på at dette er en dårlig idé. Må huske på at jeg skal ut med niesa mi på dagen i morgen. Må være god til det. Å ha denne angsten med meg hele tiden gjør meg så sliten. Jeg blir ofte deprimert. Har bare lyst å gråte. Veldig ofte tenker jeg «Fra i morgen av skal jeg være glad. Ikke klage». Det funger jo aldri. Ikke sikkert det er mulig. Jeg har hørt at en må være glad i seg selv for å kunne ha det godt. Jeg er ikke glad i meg selv. Får ikke lov til det av Bob. Heldigvis har jeg nå en psykolog som sier hun vil og skal hjelpe meg med angsten. Dette skal vi få til.
 Jeg skammer meg over hvor lite jeg trener. Øvelsene jeg har fått av fysioterapeuten, ergoterapeuten og synspedagogen. Jeg glemmer å gjøre de. Orker det ikke. Har mistet motivasjonen. Etter tolv år med trening har jeg ikke ork. Men så tenker jeg av og til at jeg skulle gjort hva som helst for å bli frisk. Da er Bob der med en gang og spør «Hvorfor gjør du ikke det da?» Men når jeg står opp av senga om morgenen er jeg trist og lei. Og da er det litt mer gøy å finne på noe hverdagslig. Ting jeg ikke har orket de siste årene.

Oda